Kapittel 4: Dødens år

I en stormplaget leir i 7925 meters høyde lå det 33 personer og drømte store drømmer. Ingen av dem sov, for nylonteltene smatret som maskingeværild i den brølende vinden, men trass i infernalsk støy befant alle seg som i transe denne torsdagskvelden i mai.

Ute lå temperaturen langt under null, men i teltene rådet det en feberaktig stemning. Etter ukers akklimatisering i Himalaya var tiden inne for å erob­re Everest og realisere livets store drøm.

Alle forsøk på kommunikasjon mellom teltene ble kvalt av vinden, men ord var egentlig overflødige. Alle ventet bare på at stormen skulle løye, slik at eventyret kunne begynne. Da det rundt halv åtte som ved et trylleslag ble helt vindstille, lød de for-løsende ordene inne fra teltet til Rob Hall: ”Det ser ut til at vi har en avtale, folkens. Avmarsj til fest skjer klokken halv tolv”.

Noe føles ikke riktig

Rob Hall var leder for Adventure Consultants-laget, som i likhet med Scott Fischers Mountain Madness-gruppe og taiwaneren Makalu Gaus tremannsekspedisjon hadde valgt fredag 10. mai som dagen for fremstøtet mot toppen. Rett før midnatt dro Halls lag på 15 klatrere av sted som de første, etter en halv time var det Fischers gjeng, også 15 i tallet, som forlot leir 4, tett fulgt av Makalu Gau og hans to sherpaer. I alt var det nå 33 forventningsfulle klatrere som var på vei mot sitt livs høydepunkt, godt hjulpet av et gnistrende måneskinn som ga Mount Everest et spøkelsesaktig skjær.

Etter tre timers marsj i sprengkulde fant Frank Fishbeck ut at han ville gi opp fremstøtet mot toppen. Overfor lederen Rob Hall oppga han som årsak: ”Det er noe ved dagen som ikke føles riktig”. I noen sekunder lurte også Doug Hansen i den samme ekspedisjonen på om han skulle snu, men han lot seg overtale til å fortsette selv om han var kald til margen og helt avkreftet.

Han hadde vondt i halsen og hadde verken sovet eller spist de siste par dagene, men kviet seg også for å skulle gi avkall på sin andre mulighet til å nå Everest. Året før hadde han på grunn av tidspress måttet snu bare 90 meter fra toppen – en gigantisk skuffelse for postverksarbeideren fra USA, som i årevis hadde hatt to jobber for å få råd til å realisere sitt livs drøm i Himalaya.

Manglende tau skapte en times ventetid

I timene før daggry gikk de tre ekspedisjonene sam­men til én gruppe. Scott Fischers klatrere hadde innhentet Halls lag, og også Makalu Gau og sherpaene var nå en del av den blandede flokken av dunklærkledde eventyrere som i spredt rekke kjempet seg frem gjennom den knedype pulversnøen.
Da solen sto opp, var fellesgruppen nådd opp i 8534 meters høyde over Balkongen, en fortopp på sørøstkammen, der massive fjellutspring tårnet
seg 30 meter opp i luften.

For trygt å kunne passere utspringene trengte man faste tau i fjellsiden, og det var planen at sherpaene skulle ha satt dem opp. Av uklare årsaker hadde ikke det skjedd, og dermed oppsto det en forsinkelse ved fjellfoten, der klatrerne måtte tilbringe over en time i rastløs venting i isnende kulde mens Fischers fører, Neal Beidleman, fikk på plass de manglende tauene.

Mens de ventet, fant Beck Weathers fra USA, en av deltagerne i Rob Halls gruppe, ut at han ville gi seg, eller i hvert fall utsette toppforsøket. Etter en hornhinneoperasjon var øynene hans blitt svært ømfintlige, og den ekstreme høydens lave atmos­færiske trykk gjorde at han nesten ikke så i det hele tatt. Bedre ble det ikke av at han ved et uhell hadde fått snøkrystaller i øynene, som hadde skrapt opp hornhinnene. ”Hvis synet bedrer seg, kommer jeg nok ruslende etter dere,” ga han Hall beskjed om.

Etter tur beveget klatrerne seg oppover langs tauet, de fleste av dem i usedvanlig lavt tempo, og de øvrige som ennå ventet ved fjellfoten, holdt på å renne over av utålmodighet. ”Skynd deg, skynd deg! Gå fortere,” lød det om og om igjen fra dem som ventet.

Tiden var begynt å gå veldig fort, det var fortsatt langt igjen, og senest klokken 14 burde alle ha nådd toppen eller befinne seg et kort steinkast fra den, hvis de skulle gjøre seg noe håp om å komme trygt ned igjen før mørket gjorde klatring umulig.

Cirka halv tolv om formiddagen var det tre av Halls deltagere, Lou Kasischke, Stuart Hutchison og John Taske som ga opp. De hadde betalt 65 000 dollar hver for å bli ført opp til toppen av verden, men fordi det ennå var tre timer dit, var muligheten til å nå frem før de måtte snu klokken to, ganske liten. De tre mennene innså slukøret at de hadde tapt og bega seg på hjemveien, fulgt av to sherpaer.

Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for på South Summit i 8750 meters høyde oppsto det litt senere enda en forsinkelse som utsatte fremrykkingen ytterligere en time.

På grunn av misforståelser hadde ikke sherpaene som antatt festet tau langs den knivskarpe og bratte fjellkammen som fører opp til toppen av Everest. Langs kammen kan en eneste gal bevegelse sende klatrerne utfor et 2000 meter høyt stup og ned i avgrunnen, og for urutinerte klatrere er strekningen en sammenhengende dødsfelle. Så mens førerne fra lagene til Fischer og Hall festet tauverket, ble de gjenværende deltagerne tvunget til å ta nok en ufrivillig pause.

Kø ved Hillary Step

Ved Hillary Step, en 12 meter høy og vertikal fjellvegg som står som en uoverstigelig mur bare 60 meter under toppen, måtte klatrerne enda en gang stå i kø. Bare et eneste tau strakte seg opp langs det berømte siste hinderet, og mens fjellklatrerne halte seg opp etter tur, begynte fjelltoppene under og rundt dem å forsvinne i skydotter. Det bekymret ingen, for over Everests pyramideformede topp var himmelen ennå gnistrende blå, og ingen tenkte seg at et uvær kunne være under oppseiling.

I timene som fulgte, ble Hillary Step et trafikknutepunkt der klatrerne som hadde vært på toppen, møtte dem som ennå var på vei opp. Ovenfor det bratte søkket i fjellkammen utvekslet de heldige håndtrykk og kom med oppmuntrende tilrop til dem som fremdeles hadde til gode å slepe seg de siste få meterne opp til 8850 meters høyde.

Både under og på toppen av kammen sto folk i kø for å få tilgang til det oransje tauet, og mens dyrebare sekunder og minutter ubønnhørlig gikk, begynte tette tåkeskyer så smått å trekke inn over fjellet.