SETI lever av private sponsorer

På tross av enkeltforskernes betydelige innsats har SETI alltid lidd av mangel på penger og offisiell støtte. Det eneste store, offentlig støttede SETI-prosjektet sto NASA for. Det ble åpnet i 1992, men ble nedlagt av Senatet bare et år senere med senator Richard Bryans beryktede ord:

”Og så er det bare å håpe at dette betyr slutten på jakten etter marsmenn på skattebetalernes regning.”

Senere har NASA holdt seg nesten helt unna SETI og bare støttet noen få prosjekter. Heldigvis fantes det fremtidsrettede personer som ikke var redde for å støtte SETI med egne midler. En av dem var den steinrike Paul Allen som bidro til å etablere Microsoft. Han har hele tiden vært en viktig støttespiller for det private SETI Institute som ble opprettet i 1984.

I dag har institusjonen 135 ansatte og i tillegg til Paul Allen en rekke andre sponsorer fra IT-selskaper til NASA som tross alt gir midler til enkelte prosjekter.

Rimelige parabolantenner kobles sammen

SETI Institute har nettopp lansert et nytt stort prosjekt, det såkalte ATA (Allen Telescope Array). ATA er ulikt de vanlige teleskopene fordi det er bygd opp av en rekke små og rimelige parabolantenner. Hver for seg har de begrenset kapasitet, men kobler man dem sammen, oppnår man en følsomhet som er langt bedre enn det man klarer med et vanlig radioteleskop. Alt nå er det blitt reist 42 antenner, men det ferdige ATA-prosjektet vil omfatte hele 350. Fullt utbygd blir ATA et kjempesteg fremover for SETI-forskningen, ikke bare fordi det er stort, men fordi det tåler døgnkontinuerlig drift.

En enorm letekapasitet betyr alt, for SETI-forskningen gir oss ikke bare én, men to utfordringer, nemlig rommet og tiden. Når vi drømmer om kontakt, ser vi ofte for oss møter med skapninger ikke så ulike oss selv, verken i utvikling eller tankegang. De kan ligge langt foran oss rent teknisk, men ikke være vesentlig mye klokere, og vi antar at vi raskt kan lære å kommunisere med dem. Slik vil det ikke nødvendigvis være.

I tillegg må vi tenke at de biologiske ulikhetene kanskje vil vise seg å være det minste problemet. De virkelige utfordringene skapes når vi stilles overfor universets alder og størrelse. Universet er nesten 14 milliarder år gammelt, og det har i de siste fem milliarder årene vært forutsetninger til stede for intelligent liv. For fem milliarder år siden fantes ikke engang Jorden – men kanskje eksisterte det sivilisasjoner som var vitne til dannelsen av vårt solsystem. Hvis i det hele tatt en slik intelligens ennå finnes, kan vi neppe ha mange felles trekk.

Kanskje tusenvis av kulturer i Melkeveien

All vår erfaring har lært oss at alt i universet, fra stjerner og planeter til levende vesener og kulturer, oppstår, lever og går under. I Melkeveien kan det godt tenkes å ha vært tusenvis av kulturer som gikk til grunne for millioner av år siden, og flere vil følge i en fjern fremtid.

Er gjennomsnittslevetiden for en teknisk siviliasjon noen få tusen år, kan det kanskje være at vi er nesten alene akkurat nå. Selv om vi hadde hatt romskip som kunne ha utforsket Melkeveien, ville vi nok ikke engang sett spor etter våre forgjengere. Ruinene vi har her på Jorden, er i høyden noen tusen år gamle. Vi skal ha mer enn flaks hvis vår førs­te kontakt opprettes med en sivilisasjon som ligger bare én million år før oss.

Fordi en slik sivilisasjon ville vært langt eld­re enn hele menneskeheten, ville bare avstanden i tid gjort meningsfylt kommunikasjon svært vanskelig. Men avstanden i tid ville også hatt følge av en avstand i rom. Det er meget lite sannsynlig at vi har naboer nærmere oss enn et par hundre lysår, noe som ville hatt avgjørende betydning for en eventuell kommunikasjon. Det ville ha tatt hund­revis av år å utveksle budskap. SETI-forsk­ning passer ikke for de rastløse.

Ut fra slike perspektiver er SETI-forsk­ningen den største kulturelle utfordringen vi til dags dato har påført oss selv. Isolasjon er aldri klok politikk – verken på Jorden eller i universet. Får vi en dag kontakt, vil det i utgangspunktet kunne virke skremmende og overveldende på grunn av de store avstandene og forskjellene i utvikling mellom oss og dem. Men deretter er det vårt ansvar å ta kontakten som en utfordring. I første omgang kanskje bare ved å lytte og lære.

• Forrige Side 3 av 3