Forskere blir etterforskere

For å få nærmere innsikt i hvor i hjernen intelligensen har sitt utspring, vurderte Richard Haier og kollegaen Rex Jung ved University of New Mexico i Albuquerque 37 undersøkelser som andre forskere sto bak i årene 1988–2007. Alle disse forskerne hadde lett etter områdene i hjernen som hadde sammenheng med intelligensen. I 2007 offentliggjorde Haier og Jung sine resultater. De hadde ikke funnet noe separat område i hjernen med avgjørende innvirkning på intelligensen, men i stedet viste det seg at 14 områder av grå substans som var spredt utover hele hjernen, hadde en markant innflytelse på testpersonens intelligens

Brodman-områder er knyttet til funksjoner i hjernen

Alle disse områdene var på forhånd kjent av hjerneforskerne som såkalte Brodmann-områder. De er oppkalt etter den tyske nevrologen Korbinian Brodmann som for 100 år siden definerte 52 områder i hjernebarken der nervecellene var organisert på en annen måte enn i den omliggende grå substansen. Brodmann var bare opptatt av områdenes oppbygning, men senere har man funnet ut at mange av områdene er knyttet til bes­temte funksjoner i hjernen.

De 14 Brodmann-områdene som Haier og Jung fant frem til, har en kjent funksjon innen henholdsvis oppmerksomhet, hukommelse og språk, samt tolkning av sanseinntrykk. Ut fra dette formulerte forskerne den såkalte P-FIT-teorien om intelligens, som fullt ut følger Robert
Plomins teori om generelle gener. P-FIT-teorien har navn etter samarbeidet
mellom hjernens isse- og pannelapp (parieto-frontal integration theory), og den går ut fra at intelligensen springer ut av en informasjonsstrøm som begynner bakerst i hjernen og slutter mellom de to hjernehalvdelene fremst i hjernen.

Hjernenettverk gjør oss skarpe

Ifølge P-FIT-teorien kobles de 14 Brodmann-områdene med hvit substans sammen i et nettverk med en helt sent­ral rolle for intelligensen. Ingen av områdene verken i den grå eller den hvite substansen er særlig betydningsfulle, men alle er nødvendige brikker i nettverket.

Er noen av områdene spesielt godt utviklet, kan prosessene som er tilkoblet dem forløpe raskere og mer effektivt, men det vil føre til køproblemer andre steder i nettverket der prosessene ikke blir raskt nok gjennomført. Optimalt sett må samtlige områder altså være svært godt utvik­let for å resultere i en høy generell intelligens, men selv minimale forbedringer på noen av områdene vil styrke en persons evner innen bestemte ferdigheter, for eksempel språkbeherskelse.

I 2010 gjorde den tyske forskeren
Jan Gläscher ved California Institute of Technology i Pasadena, USA, et forsøk som testet P-FIT-teorien på en litt annerledes måte. Alle testpersonene hadde hjerneskader som påvirket de mentale evnene, og fordi Gläscher visste hvilke hjerneområder som var skadet hos hver enkelt pasient, kunne han se feilfunksjonen på disse områdene i sammenheng med pasientenes generelle intelligens. Til støtte for P-FIT-teorien viste det seg at skader i et område med hvit substans, som kobler isselappen til pannelappen i venstre halvdel av hjernen, påvirket den generelle intelligensen i negativ retning.

Har man øvd i 50 dager på å spille dataspill, vil hjernen bruke mye mindre energi på spillet enn da man prøvde seg aller første gang.

I forsøket benyttet Jan Gläscher seg av en rekke intelligenstester som kunne måle både forsøkspersonenes generelle intelligens, g, og bestemte mentale evner som språklig forståelse og romfølelse. Ved hjelp av statistiske metoder kunne han fastslå hvilke av disse evnene som var direkte knyttet til g, og hvilke som bare ga hver enkelt testperson større ferdigheter innenfor spesielle områder.

Man ville umiddelbart ha trodd at arealene med direkte relevans for g skulle ha dekket en viss del av de mer spesifikke områdene, men undersøkelsene førte til et overraskende resultat. Det viste seg nemlig at Brodmann-område 10 (BA 10) i den venstre pannelappen hadde en
avgjørende betydning for den generelle intelligensen, g, men at det ikke var knyttet til noen konkrete mentale evner.

Områder i lillehjernen betyr alt

Brodmann-område 10 er sentralt plassert på ”motorveien” av hvit substans som viste seg å ha stor betydning for intelligensen. Fra tidligere forsøk vet man dessuten at området er involvert i den abstrakte tankegangen, noe som satte Jan Gläscher på sporet av en spesiell rolle som lillehjernen ivaretar.

Han mener den opptrer som en kommandosent­ral som overvåker hvilken informasjon som skal hentes ut av eller settes tilbake i vår
aktive arbeidshukommelse slik at den er disponibel når hjernen skal bearbeide informasjonen. Gläscher forklarer:

”Arbeidshukommelsen har begrenset kapasitet, så den må oppdateres kontinuerlig. Det krever en kontrollenhet som kan velge ut innholdet i arbeidshukommelsen og delegere oppdateringsopp-gavene til hjernens ressurser. Vi tror at BA 10 spiller en enestående rolle ved å kontrollere alle disse prosessene som er så betydningsfulle for vår hverdag.”

Foreløpig har forskernes mest effektive verktøy i studiet av hva intelligens egentlig er, og hvor i hjernen den har
tilhold, vært å analysere sammenhengen mellom hjerneskanninger og intelligenstester.

Men det møysommelige arbeidet med å finne de genetiske årsakene til intelligens går også fremover, og forskerne håper at de snart kan peke på de viktigs­te genene og forklare på hvilken måte de bidrar til å kontrollere våre mentale evner. Kanskje vil dette arbeidet i fremtiden føre til at man ut fra en hjerneskanning og en DNA-profil på få sekunder kan
avgjøre hvor intelligent en person er.

• Forrige Side 3 av 3