uranium centrifuge

Hvordan virker en uransentrifuge?

En uransentrifuge brukes i prosessen hvor man beriker uran. Les her hvordan.

19. mars 2012

Naturlig uran består nesten bare av to forskjellige isotoper, nemlig 99,3 prosent uran-238 og 0,7 prosent uran-235. Det er bare den sistnevnte typen som kan spaltes og inngå i kjedereaksjoner i en atomreaktor. Uranet kan altså først tas i bruk når andelen uran-235 har økt. Det er dette som kalles å berike uranet.

Kjemisk sett ligner de to variantene hverandre til forveksling, og det er vanskelig å skille dem. Men uran-238 veier 1,3 prosent mer enn uran-235, og denne lille forskjellen kan man bruke hvis man har uran i gassform.

Derfor må man oppløse uranmalmen i syre og la den gjennomgå flere kjemiske prosesser før man står igjen med uranheksafluorid (UF6), som ikke krever særlig mye varme for å bli til en gass.

Når uranheksafluoridgassen slynges raskt rundt, fører sentrifugalkreftene til at de tyngre uranheksafluoridmolekylene med uran-238 samles i ytterkanten av sentrifugen, mens de lettere molekylene med uran-235 havner innerst. Slik sorterer man molekylene for å få en gass med høyere konsentrasjon av uran-235. Så må gassen bare reagere med hydrogen før man endelig har fått beriket uran.

Tungt uran slynges bort

I naturlig uran utgjør uran-235 under én prosent. Andelen må økes før det kan brukes i en reaktor.

1. Uranheksafluorid i gassform føres inn i en roterende sentrifuge.

2. De tyngste gassmolekylene med uran-238 samles opp og ledes ut.

3. Midt i sentrifugen er det mest uran-235. Det føres videre til neste sentrifuge sammen med gassen.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: