Hva er historien bak rosevinduer?

Kirkebygg i utlandet har ofte minst ett rosevindu i veggen. Hva skyldes det? Og hvor stammer tradisjonen fra?

1. september 2009

Et rosevindu er et rundt vindu med metallsprosser som danner mønsteret. Dette stråler ut fra midten i en figur som kan minne om kronbladene på en rose. Selve vinduet er ofte et glassmaleri med bibelske motiver. Mønsteret kan også være hugd i stein, noen steder bare som en nisje i kirkeveggen. Den tidligste inspirasjonen for det runde vinduet er kanskje det italienske oculus (øye): Et rundt hull i veggen eller taket på en bygning. Hullet kan være åpent, som i Romas oldtidstempel, Pantheon; eller dekket av et lyst eller gjennomsiktig materiale. Et av de tidligst kjente rosevinduene er fra Italia på 700-tallet. Inspirasjonen til vinduet kan også ha kommet med korsridderne som kanskje fikk ideen fra et 700-tallspalass i Jordan der det er et rundt vindu med blomsterform. De fleste europeiske rosevinduene finner vi i gotiske kirker med spisse buer og tårn som strekker seg høyt mot himmelen. En av de mest kjente utgavene sitter i fasaden på Notre Dame-katedralen i Paris, som er fra 1200-tallet. I likhet med så mange andre steder er vinduet et glassmaleri. Rosevinduenes vanligste glassmotiver er dommedag. Jesus er vanligvis plassert i midten, omgitt av evangelister, apostler, profeter, helgener og engler. Andre rosevinduer kan vise jomfru Maria og Jesus. Det var kanskje dette motivet kombinert med kronbladformen som skapte betegnelsen rosevindu, som stammer fra 1600-tallet. Den gangen ble jomfru Maria nemlig ofte kalt ”Den mystiske rosen”.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: