Hillary & Tenzing

Hillary og Norgay: Has på uhyret

Da britene kom til Nepal i 1953, var det med en ekspedisjon med et sterkt militært preg. Det var gått tre tiår siden Mallory og Irvine forsvant i isødet. Nå aktet man endelig å beseire fjellet. Det første fremstøtet hadde nesten endt med tragedie, men da en birøkter fra New Zealand og en gjetersønn fra Nepal fikk sjansen, møtte Everest sine hittil seigeste motstandere.

Skapningen som kom stavrende nedover fjellskråningen 26. mai 1953 lignet mistenkelig på den avskyelige snømannen. Få meter bak ham dukket det opp enda en ravende skikkelse. Begge var dekket av is fra topp til tå og beveget seg med stive og nølende skritt.

Med en enorm oppakning på ryggen, oksygenmaske for ansiktet og stivfrosset, bustete hår vaklet de to taust i retning av Edmund Hillary og George Lowe som kom dem i møte nede fra leiren. Så slitne og forkomne var de at de nesten ikke orket å løfte hånden til hilsen, og først da Tenzing Norgay kom springende med et par kopper varm suppe som han satte for munnen på dem, var det som om livskraften langsomt vendte tilbake til de to medtatte mennene.

Charles Evans og Tom Bourdillon var glade for å bli fulgt tilbake til teltet, og først en drøy time senere var de kommet seg så pass at de kunne fortelle om det de hadde opplevd.

Ga opp erobringen 90 meter fra toppen

De to fjellklatrerne hadde ikke vært på toppen av Everest. Men de hadde vært nærmere enn noen andre. Bare 90 høydemeter manglet de på å erobre verdens mest utfordrende fjelltopp. Til å begynne med gikk oppstigningen glimrende, men så hadde det satt inn med morgentåke og kraftig snøfall som forsinket fremdriften.

På South Summit, Everests sørlige topp, hadde de to tatt den tunge beslutningen om å snu. De hadde anslått at det ville tatt cirka fem timer å nå toppen og gå ned igjen, men oksygenbeholdningen holdt på å ta slutt, og det samme gjaldt tiden og kreftene, så på tross av skuffelsen måtte fjellklatrerne begynne nedturen før det ble for mørkt til å gå.

Etter en maratonmarsj der de så vidt unngikk å falle utfor, var de endelig trygt tilbake i leiren – utmattet og iskalde, men likevel i live og i stand til å dele de verdifulle erfaringene fra Everests øverste nivå med makkerne som var blitt utpekt til å stå for ekspedisjonens andre angrep mot toppen: birøkteren Edmund Hillary fra New Zealand og den lokalkjente Everest-sherpaen, Tenzing Norgay.

Mens tidligere britiske Everest-ekspedisjoner forsøkte å angripe fjellets nordside fra Tibet, måtte 1953-ekspedisjonen, som ble ledet av John Hunt, finne seg i å innlede de endelige fremstøtene mot toppen fra sør, fra Nepal.

Storpolitiske omstendigheter var årsaken, for mens Nepal hadde vært lukket for utlendinger fra midt på 1800-tallet til 1949, ble alt stilt på hodet i 1950 da det var Tibet som ble utilgjengelig. Så i april 1953 var ekspedisjonen endelig kommet frem til Khumbu-isfallet ved foten av fjellet der britene, sherpaene og de cirka 350 bærerne hadde opprettet en leir midt i en labyrint av isblokker, store som hus.

Fra dette stedet planla oberst Hunt det endelige fremstøtet mot toppen som om det var en militæroperasjon med bare ett mål: å beseire fienden, også kjent som Everest.

Oppakning på 20 kilo

Ifølge Hunts første slagplan burde fjellet la seg erobre fra den øverste leiren, camp 8 på South Col, men etter Evans’ og Bourdillons mislykte forsøk, syntes det klart at par nummer to måtte starte enda høyere oppe.

Og 28. mai 1953 begynte Hillary og Tenzing oppstigningen til den planlagte camp 9. Et lag på tre bærere nedlesset av forsyninger, telt og oksygenutstyr la først i vei oppover i fjellet, og mens det regnet isbiter og snø etter fortroppen over dem, fulgte Hillary og Tenzing etter, hver av dem med en over 20 kilo tung oppakning på ryggen.

Hugde ut fjellhylle for å få reist teltet

I 8500 meters høyde ble de overlatt til seg selv med forsyninger og utstyr, og mens bærerne klatret ned igjen, prøvde Hillary å finne et sted å tilbringe natten. Mye å velge imellom var det ikke – eneste mulige leirplass i den bratte skråningen var en smal og forblåst fjellhylle der han først måtte hugge vekk is for å få slått opp et telt. Før mennene inntok soveposene, gransket Hillary kveldshimmelen. Stjernene funklet klart, ikke en sky var i sikte – alt lovet godt for morgendagens blodslit til verdens tredje pol.

Etter en urolig natt med blåst og kulde ga Hillary opp forsøket på å få sove mer da klokken var blitt fire om morgenen 29. mai. Han var iskald inn til margen, og det ble et møysommelig strev å komme seg ut av soveposen og bort til teltdøren. Kulden hadde gjort teltduken stiv som finer, men da han endelig fikk bakset den opp, ble han belønnet med en praktfull utsikt. I det grytidlige morgenlyset sto Himalayas taggete profil i knivskarp silhuett mot den dypblå himmelen, mens dalbunnene dypt under dem lå i stummende mørke.

Termometeret viste 27 kuldegrader – meget akseptabelt i 8500 meters høyde der 40–50 minusgrader ikke er uvanlig. Før de forlot teltet, smurte de to fjellklatrerne inn ansiktet med fet krem som beskyttelse mot den bitende vinden, og kledde på seg vindtette bukser og jakker av nylon utenpå de mange lagene klær de allerede hadde tatt på seg: trøye, ullskjorte, genser av shetlandsull, ullunderbukser og jakker og bukser med dunfôr. Hendene hadde de pakket inn i tre par votter – først av silke, deretter av ull og de ytterste av vindtett stoff.

Klokken var 6.30 da Hillary og Tenzing krøp ut av teltet i verdens høyeste leir. Mens de balanserte på den smale fjellhyllen med vinden hylende om ørene, slengte de de nesten 14 kilo tunge oksygenapparatene på ryggen. Tyngden tvang dem nesten i kne, men straks de fikk på maskene og tok et par dype åndedrag, føltes børen avgjort lettere.

De festet et nylontau mellom seg, væpnet seg med hver sin isøks, og deretter kunne mennene starte ferden mot toppen. Over dem raget det nesten vertikale fjellsider som var dekket av tykke lag med puddersnø, og da Tenzing tok første skritt på den ukjente veien mot toppen, sank han nedi til knærne.

De første 10–20 minuttene beveget mennene seg klossete og stivt, men etter hvert som de ble varme i musklene, la Tenzing og Hillary seg til et jevnt og rytmisk klatretempo. Målbevisst vasset de gjennom snøen, og det gikk ikke lenge før de fikk øye på dagens første mål, South Summit, som lå badet i sollys. Mennene skiftet på om å gå først.

Flere steder måtte de hugge trinn i isen, men verst var stedene der vinden hadde skapt et lag hard skare på snøen. Noen ganger var skaren tykk nok til å bære dem, andre ganger brøt den sammen uten varsel slik at de snublet og falt i åndeløs spenning.

Frykten for å utløse et snøskred eller skli utfor en kant og ned i avgrunnen var en trussel som aldri helt slapp taket, men en ukuelig viljestyrke drev dem videre opp- og fremover. Med varsomme steg la Edmund Hillary og Tenzing Norgay meter for meter bak seg.

Isflak løsnet på kanten av avgrunnen

Litt før klokken åtte nærmet makkerne seg South Summit. Fjellkammen som førte opp til toppen, var skarp som en knivsegg, og som linedansere med en cirka 3000 meter dyp avgrunn under seg balanserte mennene mot toppen mens isdekket slo sprekker under bena på dem. Plutselig løsnet et cirka én ganger to meter stort felt der Hillary sto, og mens han kjempet for å beholde fotfestet, måtte han forskrekket konstatere at flagget rutsjet ned i avgrunnen.

Hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på Hillary som merket at usikkerheten begynte å gnage. Det klokeste var kanskje å snu. Han så spørrende på makkeren: "Hva sier du,Tenzing?" "Meget stygt, meget farlig," svarte han straks på et litt begrenset engelsk. "Synes du vi skal fortsette?" forhørte Hillary seg, selv om han kjente svaret på forhånd. "Hvis det er det du vil," lød det kortfattet fra makkeren som allerede var på vei videre oppover.

Uendelig langsomt strevde de seg frem. For hvert skritt fremover var det som om de gled to skritt tilbake på det speilblanke underlaget, men da klokken ble ni, hadde de klart å nå opp til den runde toppen på South Summit der de hugde en plattform i isen og satte seg for å ta en liten hvil og en slurk vann.

Utsikten mot Everests trekantede topp 90 meter over dem var både imponerende og skremmende: Snøen glitret hvit og fristende, men fjellryggen som førte frem til målet, var som Evans og Bourdillon hadde advart om, både smal og bratt og lignet ved første øyekast en uovervinnelig barriere. Så man nærmere etter, virket snøen både fast og hard, og nettopp den omstendigheten kunne utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko.

Hadde snøen vært myk og løs, ville fjellryggen vært livsfarlig å gi seg i kast med, men tilsynelatende var det mulig å hugge trinn inn i den. Slitsomt, men ikke umulig, mente Hillary. Få minutter senere runget lyden av energiske øksehugg nedover fjellsidene i Himalaya. Mens Tenzing sikret makkeren med et solid grep i tauet, hugde Hillary løs på snømassene.

En vertikal isvegg sto i veien for seieren

Nær målet virket stigningen uendelig og monoton, og selv om mennene boblet av energi og pågangsmot da dagen begynte, følte de seg nå nesten helt utslitt. De avanserte langsomt, nesten umerkelig, og foran dem ventet det største hinderet av dem alle, en 12 meter høy isdekket, vertikal fjellvegg som raget opp over dem som en ugjennomtrengelig mur.

Luftfotoer hadde forberedt Hillary og Tenzing på fjellveggen, men da de til slutt sto ved foten av den, sank hjertet i livet på dem: Det var ingen snarvei rundt, slik de hadde trodd. Hillary begynte å fingranske veggen som sperret for den siste etappen mot toppen.

Til sin store lettelse oppdaget han at litt av isen som hang på fjellsiden, hadde løsnet og skapt en sprekk som var akkurat stor nok til å klemme seg inn gjennom. Med ryggen presset mot den bare fjellveggen, spente han støvlene og klatrejernene inn i isen og lirket seg skritt for skritt opp gjennom den trange sprekken, hele tiden vel vitende om at isen når som helst kunne løsne, noe som ville fått katastrofale følger.

Uten uhell, og bare ved å mane frem de siste kraftreservene maktet Hillary å streve seg opp til toppen der han ble stående og holde tauet slik at Tenzing skulle ha noe å holde seg i på veien opp. Som en velvoksen fisk som nettopp er blitt halt på land, lå Tenzing bare få minutter senere og pustet tungt øverst i fjellveggen. For første gang under ekspedisjonen våget Hillary akkurat da å tro at de ville lykkes. ”Ingenting kan stanse oss nå,” tenkte han da han speidet opp på toppen av Everest.

På siste etappe av den utilnærmelige fjellveggen måtte fjellklatrerne flere steder hugge trinn i isen for å kunne fortsette. De passerte små topper og håpet hele tiden at det var den siste. Men nye dukket hele tiden opp, og mens stigningen fortsatte i det uendelige, dalte humøret tilsvarende.

Etter to timers innsats med å hugge trinn – som Hillary følte som et helt liv – nådde makkerne klokken 11.30 en snødekket topp der de forgjeves speidet etter flere høydedrag. Da demret det for dem at det ikke fantes flere – den toppen de satt på, var høyere enn alle andre – og at høyden på 8850 meter var høyere enn noe annet sted i verden.

Med et humør som på brøkdelen av et sekund gikk fra lettelse via forbløffelse og endte i triumf, kikket Hillary på Tenzing. Bak den isdekkede oksygen-masken og under istappene som hang ned fra håret, strålte det et bredt smil, og da Hillary tok et skritt frem for å trykke sin makkers hånd som en ekte britisk gentleman, ble han møtt av to utstrakte armer.

De to mennene omfavnet hverandre og slo hverandre på ryggen før Tenzing rullet ut flaggene han hadde hatt festet til skaftet på isøksen. Mens han holdt flaggene opp mot den blå himmelen, knipset Hillary løs med et kamera før han bøyde seg ned og fant noen småsteiner som han puttet i lommen som suvenir. Imens ba Tenzing en stille bønn og gravde deretter ned litt sjokolade og noen kjeks i snøen som en gave til fjellgudene.

Telegram til London med dårlig nytt

"We knocked the bastard off" – "Vi fikk has på uhyret" – jublet Edmund Hillary da han og Tenzing etter nok en iskald overnatting i fjellet nærmet seg resten av ekspedisjonen som ventet spent i camp 4.

Ennå hadde resten av verden til gode å høre om bragden, men med på ekspedisjonen deltok journalisten James Morris ved London-avisen The Times. Han ilte ned til hovedleiren ved Khumbu-isfallet, fant frem reiseskrivemaskinen og klapret ned et telegram til redaksjonen: "Snow condition bad hence expedition abandoned advance base on 29th and awaiting improvement being all well."

For de uinnvidde var meldingen nedslående lesning – forsøket på å nå toppen var avlyst på grunn av dårlig vær. Men Morris hadde avtalt en kode med kollegene for å hindre andre journalister i å snappe opp nyheten. Da telegrammet tikket inn til redaksjonen i London, visste medarbeiderne utmerket godt hvordan budskapet skulle tolkes: "Toppen ble nådd 29. mai av Hillary og Tenzing."

Les også

Kanskje du er interessert i...

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: