Sydpolen
© TOPFOTO/NASJONALBIBLIOTEKET

Dødsdømt på Sydpolen

I 1911 kjemper de to berømte polarforskerne Roald Amundsen og briten Robert Falcon Scott om å komme først til Sydpolen. Det blir et nervepirrende kappløp. Da Scott endelig når frem innser han at triumfen har glippet. På Sydpolen blir han møtt av det norske flagget og teltet som Amundsen har satt igjen. Scott har tapt, og nå begynner den nådeløse turen hjem.

6. desember 2017 av Av Ib Salomon

Telegrammet fra Roald Amundsen er svært kortfattet, og innholdet så kryptisk at det tar sin tid før den britiske polarforskeren Robert Falcon Scott innser alvoret i det.

“Beg leave to inform you Fram proceeding Antarctic Amundsen.” Mer skriver ikke Amundsen i telegrammet, som er avsendt 3. oktober 1910 fra øya Madeira i Atlanterhavet – “Anmoder høfligst meddele Dem Fram fortsetter Antarktis Amundsen.”

Scott er på vei til Antarktis, og planen hans er å bli første mann på Sydpolen. Av det ordknappe telegrammet fremgår det nå at Amundsen også har satt kurs mot Antarktis, og snart står det klart for Scott at Amundsen har samme mål som ham selv.

Til tross for den tilsynelatende høflige tonen gjør telegrammet det klart at en duell er i emning; Scott har fått en rival til tittelen som første mann på Sydpolen.

De norske avisene lukter sensasjonen og bruker flere spaltemeter på å fortelle om det kommende kappløpet mot den geografiske sydpolen – en av de etter hvert svært få uutforskede plettene på verdenskartet.

Det mennesket som til nå har vært nærmest Sydpolen er den britiske offiseren Ernest Shackleton. I 1909 måtte ekspedisjonen hans gjøre vendereis bare 155 km fra polpunktet.

Antarktis 1911-12

På begynnelsen av 1900-tallet er tiden for de store oppdagelsesreisene snart forbi. Kontinentene er stort sett kartlagt, bare Ant arktis er uutforsket – og intet menneske har satt sin fot på Sydpolen.

Reis til eventyrlige Antarktis med Illustrert Vitenskap – hvis du kjøper NÅ sparer du 8300 kroner (1000 USD). 

Hunder og sleder med larveføtter

Scott vegrer seg for å snakke med mannskapet om utfordringen fra Amundsen.

“Vi skal planlegge og gjennomføre denne ekspedisjonen som om Amundsen ikke eksisterte,” kommer det selv-sikkert fra Scott, som allerede har sikret seg heltestatus i Storbritannia etter å ha ledet den tre år lange Discoveryekspedisjonen til Antarktis.

Men også Amundsen er en erfaren herre når det gjelder polarekspedisjoner. Han har blant annet – som den første i verden – seilt gjennom Nordvestpassasjen nord om Canada.

På den ekspedisjonen strandet han to år blant inuitter nord i Alaska, og dem har han lært svært mye av, ikke minst det å kjøre hundeslede.

Derfor er ikke Amundsen i tvil da han planlegger ekspedisjonen til Sydpolen: Han vil bruke grønlandshunder til å trekke de tunge sledene.

De norske polfarerne besto av (fra venstre): Oscar Wisting, Olav Bjaa land, Sverre Hassel og Roald Amundsen. Den femte, Helmer Hanssen, tok bildet med Bjaalands kamera og er derfor ikke med på bildet.

© AKG

Også Scott har med seg hunder, men det er mer som en slags reserve, for han er egentlig ikke så interessert i hundene og satser i stedet på den mest moderne teknikken: motordrevne sleder med larveføtter.

Som en del av forberedelsene har Scott fått testet ut motorsledene i terrenget utenfor Lillehammer, men bare under tregrensen, og slett ikke under så ekstreme forhold som i Antarktis.

I tillegg har Scott sendt en mann til Sibir for å kjøpe ponnier, så om bord på skipet til Scott-ekspedisjonen befinner det seg, foruten hunder og motorsleder, også en større flokk ponnier som er vant til kulden i Sibir.

Til gjengjeld har de problemer med å ta seg frem i dyp snø, så i praksis er de ikke til særlig nytte. Det ender med at de utmattede og utsultede dyrene må avlives allerede tidlig under oppholdet i Antarktis.

Se pigviner, knølhvaler og albatrosser i det unike landskapet i Antarktis. Bli med Illustrert Vitenskap til Antarktis.

Også de engelske polfarerne talte fem menn – én mer enn planlagt. Fra venstre: Lawrence Oates, Henry Bowers, Robert Falcon Scott, Edward Wilson og Edgar Evans. Bildet ble tatt med fjernutløser.

© AKG

Begge legger ut depoter

Både Scotts skip “Terra Nova” og Amundsens “Fram” når Antarktis i januar 1911. Begge skipene går inn til iskanten i McMurdo-bukten, men på hver sin kant, og de vet derfor ikke hvor rivalen befinner seg.

Det er sommer på den sørlige halvkule, og de neste månedene blir brukt til forberedelser.

Hver for seg bygger de opp leire der mesteparten av mannskapet skal overvintre, og plasserer ut depoter slik at ekspedisjonen skal slippe å dra med seg all proviant fra basen selv.

Holdbarheten til maten trenger de ikke å lure på: Den tar naturens store dypfryser seg av – de fleste dagene ligger temperaturen på rundt minus 20 grader, noen dager faller den til minus 50.

Britenes base ved iskanten utgjorde et helt samfunn med egen avis og kino. Alle problemer ble  ehandlet av arbeidsgrupper som Scott nedsatte. Da våren kom dro ekspedisjonsmedlemmene med Scott for å hjelpe ham og hans menn det første stykket mot Sydpolen.

© AKG

Ekstremt hard tur opp på polplatået

Sydpolen ligger ca. 2800 meter over havet på det enorme antarktiske platået. For å komme opp på platået må polfarerne først beseire den transantarktiske fjellkjeden som reiser seg som en massiv, snøkledd mur over Rossbarrieren.

Den britiske polarforskeren Ernest Shackleton har tidligere besteget fjellkjeden, så da Scott og Amundsen innleder kappløpet mot Sydpolen, velger Scott å følge Shackletons kartlagte rute.

Amundsen har imidlertid valgt å starte fra et sted som ligger ca. 150 kilometer nærmere Sydpolen, men til gjengjeld må ekspedisjonen hans bevege seg i fullstendig ukjent terreng.

Derfor blir bestigningen av fjellkjeden ekstremt hard. Den norske ekspedisjonen gir en enorm isbre navn etter den norske finansmannen og sponsoren for ekspedisjonen, Axel Heiberg.

Isbreen viser seg å være eneste vei opp, og i dagevis kjemper de seg gjennom en labyrint av isblokker og sprekker

Amundsens sleder ble trukket av hunder. Underveis ble de slaktet og brukt som fôr for de andre hundene.

© ORBIS

Hundene kjemper seg frem, meter for meter, men været er fint, og Amundsens humør likeså:

“Det er akkurat passe med snø for hundene, været er rolig og det er varmt og godt. Vi fant den mest perfekte leirplassen i verden,” skriver han i dagboken på en dag med 20 kuldegrader.

Nesten samtidig klager Scott i sin dagbok:

“Jeg hadde ventet meg noen tunge dagsmarsjer, men ikke så harde som den i dag. Nok en skrekkelig marsj i et forferdelig lys. Overflaten på snøen er svært dårlig.”

Scotts menn må trekke sledene

Allerede på dette tidspunktet ligger Robert F. Scott et godt stykke etter. Ekspedisjonen hans kom sent av gårde fra basen ved McMurdo-bukten.

Hundene er ikke til særlig nytte, og 11. desember blir to deltakere derfor sendt tilbake til basen med hundene. Ponniene er avlivet, så nå står alt på den menneskelige trekkraften.

Hver mann får tildelt en slede som veier ca. 100 kg, og så er det bare å gå i gang med å trekke. I første omgang skal sledene trekkes opp på platået.

I dagboken sin beskriver en av Scotts menn, Henry Bowers, det harde slitet slik: “Det er det mest anstrengende jeg noen gang har gjort. Jeg har aldri trukket så tungt. Remmene skar seg inn i den stakkars magen min, og det føltes som om innvollene skulle knuses mot ryggraden.

Da britene endelig kommer seg opp på det antarktiske platået, bestemmer Scott seg for å ta fire mann med videre, én mer enn planlagt. 

Det betyr at det blir trangt i teltet, og at de allerede knappe matrasjonene må deles på flere.

Dra på ditt livs eventyr - til Antarktis med Illustrert Vitenskap.

Scott og mennene gjør klar til enda en utmattende dag som trekkdyr foran kjelken. Sydpolen er fremdeles langt unna.

© CORBIS

Sverre Hassel ser syner på isen

Mens Scott og hans menn fortsatt kjemper seg opp mot platået, er Amundsenekspedisjonen allerede godt på vei over det.

Kursen er rett sør, og føret er fint:

“Minus 28 grader, sørlig vind, litt kaldt for våre medtatte ansikter, men ikke så kaldt at det er verd å beklage seg over. Førsteklasses terreng,” noterer Amundsen i dagboken.

8. desember befinner de fem nordmennene seg lenger sør enn noe menneske tidligere har vært. Været er så fint som det kan bli i Antarktis – sol døgnet rundt og bare en lett bris.

Til tross for det fine været er Amundsens nerver på høykant.

Tanken på at Scott har kommet først rir ham som en mare, og de norske polfarerne speider nervøst mot horisonten etter tegn til mennesker.

13. desember er det like før panikken tar dem da Sverre Hassel mener at han ser noe svart midt i alt det hvite.

Det viser seg imidlertid å være en luftspeiling, og klokken 15 den 14. desember 1911 roper Amundsen “Stopp!”

Sydpolen er nådd, og som Olav Bjaaland skriver i dagboken sin: “Det var ingen engelske flagg her, men nå vaier det tre norske.”

Det ene vaier på en flaggstang de fem mennene i fellesskap har plantet i den harde snøen. Det er viktig for Roald Amundsen at alle er med på seremonien.

“Fem garvete, frostbitte never grep fatt rundt flaggstangen og plantet den – som de første menneskene på den geografiske sydpolen,” noterer han i dagboken.

Stemningen er noe melankolsk – slik den gjerne er når et etterlengtet mål er nådd. Med en umettelig appetitt feirer mennene med både selkjøtt, skipskjeks og sjokolade.

Selv en sigar blir det til når Olav Bjaaland trekker frem en eske fra skjulestedet sitt, spart til akkurat denne anledningen.

Opplev ekstremenes kontinent - Antarktis - NÅ.

Amundsen etterlater et telt til Scott

Den norske ekspedisjonen blir værende på Sydpolen i tre døgn. Amundsen beordrer sine menn ut i alle retninger, bare for å forsikre seg om at det ikke er noen tvil om at de har vært på selve Sydpolen.

En senere sjekk av Amundsens målinger viser at Polheim, som de kalte leiren, lå mindre enn 2200 meter fra det punktet som i dag anses for å være jordens geografiske sydpol.

Amundsen lar et av teltene stå igjen, og før de begynner på tilbaketuren legger han igjen et brev til kong Haakon 7. i teltet. I tillegg skriver han en liten hilsen til Scott.

Da mennene har kommet et stykke lenger nord, plasserer de en reserveslede med et svart flagg i snøen. Skjebnen vil at det nettopp er dette svarte flagget Scott og hans utmattede menn får øye på da de en knapp måned senere kjemper seg frem mot Sydpolen.

I mellomtiden er den korte antarktiske sommeren på retur, og det er gjennomsnittlig 5-10 grader kaldere enn da Amundsen- ekspedisjonen nådde Sydpolen.

Amundsen visste at et moderne telt med bunn sikrer at snøen ikke fyker inn og gjør teltet vått. Scott valgte den gammeldagse modellen uten bunn (bildet).

© ULLSTEIN BILD

“Vi er ikke spesielt glade”

Matrasjonene Scotts menn får er for små. Det er ikke tatt høyde for det voldsomme slitet det er å trekke de tunge sledene.

Dessuten har ekspedisjonen for lite brensel til å smelte snø, og derfor må mennene være svært sparsomme med det.

Det gjør at de fem får altfor lite å drikke underveis. Synet av det svarte flagget er et slag i ansiktet for britene.

“Vi er ikke spesielt glade her i kveld,” skriver en nedslått Lawrence Oates i dagboken sin.

Bedre blir det ikke da Scotts ekspedisjon 18. januar, 34 dager etter den norske, endelig når Sydpolen og finner det etterlatte teltet.

“Vi har hatt en forferdelig dag. Gode Gud for et skrekkelig sted det er vi nå har slitt oss frem til, uten å bli belønnet ved å være de første,” skriver en bitter Scott da han har krøpet ned i soveposen etter en blåsende og skyet dag.

Amundsens brev til kongen og til ham selv oppfatter Scott som en fornærmelse.

“Kjære kommandør Scott,” innleder Amundsen. “Da De utvilsomt er den første som kommer her etter oss, ber jeg Dem vennligst videresende dette brevet til kong Haakon 7. Hvis De på noen måte skulle få bruk for de tingene vi har lagt igjen i teltet, er De velkommen til å ta dem. Med de beste ønsker om en god tur hjem, sender jeg Dem mine vennligste hilsener.”

Da Scott åpner teltet som Amundsen har slått opp på Sydpolen, finner han to brev – et til kong Haakon 7. og et til ham selv. “Med ønske om en trygg reise hjem, sender jeg Dem mange vennlige hilsener,” har Amundsen skrevet til sin rival.

© TOPFOTO/NASJONALBIBLIOTEKET

Brevet er underskrevet “Ærbødigst Roald Amundsen,” men Scott føler seg ydmyket og degradert fra polarforsker til postbud.

Han forstår ikke at Amundsen bare vil sikre seg at noen bringer et livstegn tilbake til siviliserte strøk.

Engelskmennene bygger en varde et stykke fra den norske leiren, og på varden setter de opp det britiske flagget.

En av Scotts vitenskapelige oppgaver er å bestemme hvor høyt Sydpolen ligger over havet, men måleutstyret har gått i stykker, så de er nødt til å gi opp, og snart setter de igjen kursen nordover. 

Tilbake mot basen, denne gang med vinden i ryggen.

Tilbake etter 99 dager

Roald Amundsen og hans menn er godt på vei tilbake. Det går så det suser – dels på grunn av medvinden, dels fordi sledene nå er mye lettere.

De finner depotene sine uten problemer, og allerede kl. 4 om morgenen 26. januar 1912 er de vel fremme ved Framheim.

Der ligger alle og sover, men de kommer seg raskt på beina da Amundsen kommer inn og spør spøkefullt om det er noen som byr på en kopp kaffe.

Ingen hadde ventet dem tilbake før tidligst 10 dager senere – ekspedisjonen til Sydpolen har vart i 99 dager.

I 1912 fins det ingen radiokontakt mellom Sydpolen og resten av verden, så budskapet om prestasjonen kan først spres når Amundsen kommer til en telegrafstasjon – og slike ligger ikke rett rundt hjørnet.

Amundsen vet at seieren først er verd noe når omverdenen har fått beskjed, og han frykter at Scott kan bli den første som kommer tilbake til sivilisasjonen og kan spre sin versjon av historien.

Derfor er de ikke sene om å lette anker. “Fram” setter umiddelbart kursen mot Tasmania, øya ved Australia.

Amundsen kommer frem 7. mars 1912, og like etter tikker nyheten inn til avisredaksjoner over hele verden. Og den gjør inntrykk

Blant mange andre rydder New York Times førstesiden. Med store typer skriver avisen: “Hele verden er nå oppdaget.”

Gjenopplev polarforskernes unike reise - reis til Antarktis med Illustrert Vitenskap.

Scotts kappløp med døden

Mens Amundsen er på vei mot Tasmania, befinner Scott og hans menn seg fortsatt oppe på platået.

Nå er ekspedisjonen ikke lenger et kappløp mot Amundsen, men et kappløp mot døden.

13. februar krever døden sitt første offer – Edgar Evans går tom for krefter. Han begynner å krabbe på alle fire, går i koma og dør.

Resten av Scotts ekspedisjon er også hardt medtatt. Mennene har alvorlige forfrysninger, de sulter og lider av skjørbuk.

9. mars, to dager etter at Amundsen har sendt telegrammet fra Tasmania, greier Scott og mennene hans omsider å finne et av de dårlig merkede depotene de har lagt ut.

“Men det var en fattig trøst. Det var for lite av alt,” noterer Scott i dagboken. Krisen er total.

Sol og snø stanset engelskmennene

  • Begge ekspedisjonene målte den tilbakelagte avstanden vha. sykkelhjul med omdreiningsteller, men bare Amundsen hadde sørget for at det ikke kunne trenge snø inn i telleverket og påvirke avstandsmålingen.

  • Både Scott og Amundsen hadde problemer med den lavtstående solen som blendet dem.

  • Britene ble hardt rammet av snøblindhet, mens nordmennene snudde om på natt og dag, slik at de i stedet gikk om natten med solen i ryggen.

17. mars kryper Lawrence Oates ut av soveposen og forsvinner for godt ut i snøføyken – sannsynligvis i en erkjennelse av at han er så medtatt at han sinker ekspedisjonen og setter kameratenes liv i fare.

De tre siste deltakerne sliter seg videre noen dager til. Mot slutten av mars befinner de seg knappe 240 kilometer fra basen og tragisk nok bare 20 kilometer fra et depot med mengder av mat.

Men de orker ikke mer – de slår leir for siste gang og legger seg i teltet for å vente på døden.

Scott fører dagbok til det siste: “Vi er svake, og det er vanskelig å skrive. Men jeg angrer ikke på at jeg tok denne reisen, som har vist at vi briter holder ut de største prøvelser, hjelper hverandre og som alltid møter døden med fatning,” skriver Scott en av de siste dagene.

Også sin kone skriver han en siste hilsen til. Han innleder med å skrive “Til min kjære kone,” men streker så over ordet kone.

I stedet skriver han “Til min kjære enke.”

I sine siste timer skriver han også en meddelelse til det britiske folk:

“Årsakene til vår ulykke er ikke feilslått planlegging, men vi har vært forfulgt av uhell på alle punktene der det var nødvendig å ta sjanser,” forklarer Scott. “Tapet av ponniene ... Været ... Den løse snøen nederst på isbreen ... Provianten, bekledningen vår og depotene fungerte ned til minste detalj.”

Selv i døden greier han ikke å innse at det er hans feilberegninger og mangelfulle forberedelser som koster dem livet.

Senere på året blir det satt i gang en leteaksjon, og 11. november blir de tre dypfryste likene funnet.

Nyheten når England i februar 1913 – og den gjør enormt inntrykk på samtiden. Tross fiaskoen blir Scott en folkehelt. 

Det er dårlige tider for det stolte britiske imperiet, og 1. verdenskrig nærmer seg. Engelskmennene trenger sårt historier om menn som i likhet med Scott gjennomgår all verdens prøvelser og møter døden med hodet høyt hevet.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: