Doug Hansen

1996: Dødens år på Everest

I dag er det flere hundre personer som årlig prøver å nå toppen av Everest. Men jo flere klatrere som forsøker seg, desto høyere blir tapstallene. Særlig er 1996 gått over i historien som et dødens år på Everest. Det største tapet av menneskeliv fant sted 10. mai da fire ekspedisjoner plutselig ble fanget av et voldsomt uvær.

27. mai 2010 av Stine Overbye

I en stormplaget leir i 7925 meters høyde lå det 33 personer og drømte store drømmer. Ingen av dem sov, for nylonteltene smatret som maskingeværild i den brølende vinden, men trass i infernalsk støy befant alle seg som i transe denne torsdagskvelden i mai.

Ute lå temperaturen langt under null, men i teltene rådet det en feberaktig stemning. Etter ukers akklimatisering i Himalaya var tiden inne for å erobre Everest og realisere livets store drøm.

Alle forsøk på kommunikasjon mellom teltene ble kvalt av vinden, men ord var egentlig overflødige. Alle ventet bare på at stormen skulle løye, slik at eventyret kunne begynne. Da det rundt halv åtte som ved et trylleslag ble helt vindstille, lød de for-løsende ordene inne fra teltet til Rob Hall: ”Det ser ut til at vi har en avtale, folkens. Avmarsj til fest skjer klokken halv tolv”.

Noe føles ikke riktig

Rob Hall var leder for Adventure Consultants-laget, som i likhet med Scott Fischers Mountain Madness-gruppe og taiwaneren Makalu Gaus tremannsekspedisjon hadde valgt fredag 10. mai som dagen for fremstøtet mot toppen. Rett før midnatt dro Halls lag på 15 klatrere av sted som de første, etter en halv time var det Fischers gjeng, også 15 i tallet, som forlot leir 4, tett fulgt av Makalu Gau og hans to sherpaer. I alt var det nå 33 forventningsfulle klatrere som var på vei mot sitt livs høydepunkt, godt hjulpet av et gnistrende måneskinn som ga Mount Everest et spøkelsesaktig skjær.

Etter tre timers marsj i sprengkulde fant Frank Fishbeck ut at han ville gi opp fremstøtet mot toppen. Overfor lederen Rob Hall oppga han som årsak: ”Det er noe ved dagen som ikke føles riktig”. I noen sekunder lurte også Doug Hansen i den samme ekspedisjonen på om han skulle snu, men han lot seg overtale til å fortsette selv om han var kald til margen og helt avkreftet.

Han hadde vondt i halsen og hadde verken sovet eller spist de siste par dagene, men kviet seg også for å skulle gi avkall på sin andre mulighet til å nå Everest. Året før hadde han på grunn av tidspress måttet snu bare 90 meter fra toppen – en gigantisk skuffelse for postverksarbeideren fra USA, som i årevis hadde hatt to jobber for å få råd til å realisere sitt livs drøm i Himalaya.

Manglende tau skapte en times ventetid

I timene før daggry gikk de tre ekspedisjonene sammen til én gruppe. Scott Fischers klatrere hadde innhentet Halls lag, og også Makalu Gau og sherpaene var nå en del av den blandede flokken av dunklærkledde eventyrere som i spredt rekke kjempet seg frem gjennom den knedype pulversnøen. Da solen sto opp, var fellesgruppen nådd opp i 8534 meters høyde over Balkongen, en fortopp på sørøstkammen, der massive fjellutspring tårnet seg 30 meter opp i luften.

For trygt å kunne passere utspringene trengte man faste tau i fjellsiden, og det var planen at sherpaene skulle ha satt dem opp. Av uklare årsaker hadde ikke det skjedd, og dermed oppsto det en forsinkelse ved fjellfoten, der klatrerne måtte tilbringe over en time i rastløs venting i isnende kulde mens Fischers fører, Neal Beidleman, fikk på plass de manglende tauene.

Mens de ventet, fant Beck Weathers fra USA, en av deltagerne i Rob Halls gruppe, ut at han ville gi seg, eller i hvert fall utsette toppforsøket. Etter en hornhinneoperasjon var øynene hans blitt svært ømfintlige, og den ekstreme høydens lave atmosfæriske trykk gjorde at han nesten ikke så i det hele tatt. Bedre ble det ikke av at han ved et uhell hadde fått snøkrystaller i øynene, som hadde skrapt opp hornhinnene. ”Hvis synet bedrer seg, kommer jeg nok ruslende etter dere,” ga han Hall beskjed om.

Etter tur beveget klatrerne seg oppover langs tauet, de fleste av dem i usedvanlig lavt tempo, og de øvrige som ennå ventet ved fjellfoten, holdt på å renne over av utålmodighet. ”Skynd deg, skynd deg! Gå fortere,” lød det om og om igjen fra dem som ventet.

Tiden var begynt å gå veldig fort, det var fortsatt langt igjen, og senest klokken 14 burde alle ha nådd toppen eller befinne seg et kort steinkast fra den, hvis de skulle gjøre seg noe håp om å komme trygt ned igjen før mørket gjorde klatring umulig.

Cirka halv tolv om formiddagen var det tre av Halls deltagere, Lou Kasischke, Stuart Hutchison og John Taske som ga opp. De hadde betalt 65 000 dollar hver for å bli ført opp til toppen av verden, men fordi det ennå var tre timer dit, var muligheten til å nå frem før de måtte snu klokken to, ganske liten. De tre mennene innså slukøret at de hadde tapt og bega seg på hjemveien, fulgt av to sherpaer.

Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for på South Summit i 8750 meters høyde oppsto det litt senere enda en forsinkelse som utsatte fremrykkingen ytterligere en time.

På grunn av misforståelser hadde ikke sherpaene som antatt festet tau langs den knivskarpe og bratte fjellkammen som fører opp til toppen av Everest. Langs kammen kan en eneste gal bevegelse sende klatrerne utfor et 2000 meter høyt stup og ned i avgrunnen, og for urutinerte klatrere er strekningen en sammenhengende dødsfelle. Så mens førerne fra lagene til Fischer og Hall festet tauverket, ble de gjenværende deltagerne tvunget til å ta nok en ufrivillig pause.

Kø ved Hillary Step

Ved Hillary Step, en 12 meter høy og vertikal fjellvegg som står som en uoverstigelig mur bare 60 meter under toppen, måtte klatrerne enda en gang stå i kø. Bare et eneste tau strakte seg opp langs det berømte siste hinderet, og mens fjellklatrerne halte seg opp etter tur, begynte fjelltoppene under og rundt dem å forsvinne i skydotter. Det bekymret ingen, for over Everests pyramideformede topp var himmelen ennå gnistrende blå, og ingen tenkte seg at et uvær kunne være under oppseiling.

I timene som fulgte, ble Hillary Step et trafikknutepunkt der klatrerne som hadde vært på toppen, møtte dem som ennå var på vei opp. Ovenfor det bratte søkket i fjellkammen utvekslet de heldige håndtrykk og kom med oppmuntrende tilrop til dem som fremdeles hadde til gode å slepe seg de siste få meterne opp til 8850 meters høyde.

Både under og på toppen av kammen sto folk i kø for å få tilgang til det oransje tauet, og mens dyrebare sekunder og minutter ubønnhørlig gikk, begynte tette tåkeskyer så smått å trekke inn over fjellet.

Sistemann til topps to timer for sent

Rundt klokken 15 halte Scott Fischer seg opp over Hillary Step som sistemann. Under hele oppstigningen hadde Fischer fungert som baktropp og sørget for å få alle med, og selv om han i egenskap av sjeffører egentlig burde ha gitt alle ordre om å begynne nedstigningen, lot han som ingenting.

I stedet fortsatte han oppover, og først like før fire – nesten to timer etter avtalt snutidspunkt – nådde han verdens høyeste punkt. Over radio kontaktet han base camp og fortalte triumferende at alle i Mountain Madness-gruppen hadde nådd toppen. ”Men gud bedre så sliten jeg er,” gispet Fischer, som hele dagen igjennom hadde følt seg litt syk og utmattet.

På det tidspunktet befant Rob Hall seg allerede på toppen – han ventet på sin deltager Doug Hansen som var på vei det aller siste stykket mot toppen. Også Makalu Gau og de to sherpaene hadde nådd toppen, men fordi det var blitt sent, snudde de nesten med det samme med kurs for leiren.

Nedover i sneglefart

I mellomtiden var resten av klatrerne godt i gang med den lange nedstigningen til leir 4. Dødsslitne beveget de seg nedover i sneglefart i spredte smågrupper. Mange var tomme for oksygen og svimle og desperate etter å nå South Summit der sherpaene hadde anlagt et depot med fulle oksygenflasker. Utstyrt med ny oksygenforsyning forlot de første South Summit i skumringen rundt klokken halv fire om ettermiddagen. Snøen var begynt å lave ned, og det tette skylaget gjorde det så godt som umulig å avgjøre hvor Everest sluttet og avgrunnen begynte.

På Balkongen i 8412 meters høyde dukket det brått opp en snøkledd skikkelse som gikk frem mot Mike Groom, en av førerne til Rob Hall. ”Hei, Mike,” sa skikkelsen, som til Grooms forbauselse viste seg å være Beck Weathers. Etter at han for flere timer siden ga opp forsøket på å nå toppen på grunn av synet, hadde han tålmodig ventet på de andre og var i mellomtiden blitt nesten blind.

Groom skjønte straks at Weathers umulig kunne komme seg ned fra fjellet på egen hånd. Resolutt fant han frem et tau og begynte med hjertet i halsen å manøvrere Weathers nedover. For hvert tiende skritt tråkket Weathers utfor og måtte reddes av tauet han var festet i, og Groom fryktet at han selv også skulle bli dratt utfor.

Streifet om 300 meter fra leiren

Under nedstigningen begynte det å trekke opp til uvær, og mens de første tidlig på kvelden vaklet i sikkerhet i leir 4, gikk stormen ved syvtiden over i orkan. De fleste klatrerne befant seg fortsatt et godt stykke oppe i fjellsiden – fanget i et inferno av stummende mørke, ugjennomtrengelig tåke og piskende vind.

En blandet gruppe på 11 klatrere fra både Halls og Fischers lag nærmet seg leiren på det tidspunktet. Med fysisk sammenbrudd faretruende nær stavret de nedover, anført av to sherpaer. Iskrystaller pisket dem i ansiktet med voldsom kraft og stakk som nåler i øynene, og for ikke å få vinden rett i ansiktet bøyde sherpaene av, slik at de mistet retningssansen. I over to timer flakket de om på måfå, døden nær av tretthet og forfrysninger og uten å ane at leiren lå bare cirka 300 meter borte.

De tre klatrerne i gruppen som var mest medtatt, japanske Yasuko Namba og amerikanerne Charlotte Fox og Sandy Pittman, var ute av stand til å stå på egne ben og måtte slepes av sted. Som de øvrige var de tre kvinnene svimle og omtåket av oksygenmangel, og temperaturen som lå under 75 minusgrader, gjorde dem kalde helt inn til margen.

Neal Beidleman prøvde å holde sammen skaren av omflakkende sjeler. Av frykt for at noen i blinde skulle vakle utfor et stup, ga han klatrerne til slutt ordre om å krype sammen i le bak en steinblokk. De satt i snøen på rad og rekke og banket hverandre på kroppen i håp om å opparbeide litt kroppsvarme, men uten at det hadde noen virkning.

Klatrerne lå ubevegelige på isen

De hjemvendte klatrerne i leir 4 var lykkelig uvitende om tragedien som utspilte seg noen hundre meter borte, men blant de få som ikke hadde svimt av inne i teltene, økte bekymringen for hvert minutt. Nitten personer var ikke vendt tilbake, og Scott Fischers fører Anatoli Boukreev, som kom tilbake ved 17-tiden, hadde flere ganger vært ute og lett.

Først kvart på ett om natten hørte han noen av de savnede nærme seg leiren. På tross av orkanen som raste, hadde Beidleman og tre andre klart å finne veien gjennom snøhelvetet, og selv om de gikk som zombier og knapt klarte å snakke, fikk de forklart Boukreev hvor resten av gruppen befant seg.

Boukreev dro straks av sted, og da han omsider fant dem, fikk han sjokk. Fjellklatrerne lå urørlige på bakken, nesten begravd i snøen. Beck Weathers og Yasuko Namba så allerede ut som om de var døde, og det forekom Boukreev at de andre ikke var langt unna å dele den samme triste skjebnen. Da dagen grydde neste morgen, var Everest som forvandlet.

Himmelen var klar, siktbarheten perfekt, men i leir 4 var flere telt urovekkende tomme. To av de savnede kunne de sjokkerte klatrerne straks gjøre rede for. Under nattens redningsaksjon måtte Boukreev prioritere sin innsats, noe som gikk ut over Weathers og Namba: De ble etterlatt i snøen ut fra en vurdering av at livet deres ikke sto til å redde. Scott Fischer, Rob Hall, Andy Harris, Doug Hansen og Makalu Gau var derimot sporløst forsvunnet, men da klokken var kvart på fem om morgenen, kontaktet Rob Hall base camp over radio og rapporterte at han befant seg på South Summit.

"Jeg er for stiv til å kunne røre meg," fortalte han og la til med nesten uhørbar stemme at både Andy Harris og Doug Hansen var døde.

Forsøk på unnsetningsaksjon slo feil

Sherpaen Lopsang kom med dårlig nytt om Scott Fischer og Makalu Gau. Kvelden i forveien satt sherpaen i en time sammen med de to mennene på en snødekket avsats under South Summit i hylende snøstorm mens de prøvde å samle mot og krefter til nedstigningen. Ved titiden om formiddagen dro to redningslag av gårde fra leir 4 for å forsøke å redde Hall, Fischer og Gau.

De to sistnevnte ble funnet på samme avsats der Lopsang forlot dem, men for Fischer kom hjelpen for sent. Det var bare så vidt han pustet, øynene stirret blindt foran seg, og kjevene var bitt fast sammen som i rigor mortis. Gau var derimot ved full bevissthet. Han klamret seg til livet, og etter å ha fått varm te og oksygen, kunne han med sherpaenes hjelp stavre ned til leir 4.

Forsøket på å komme Rob Hall til unnsetning slo feil. På veien opp i fjellet møtte sherpaene en hissig storm og måtte gjøre vendereis cirka 200 meter under South Summit. Hele dagen rettet lagkameratene innstendige oppfordringer til Hall om å forsøke å komme seg ned ved egen hjelp. Klokken 15.20 var han blitt så irritert over de gjentatte og stadig mer bønnfallende anropene at han freste:

"Hadde jeg trodd at jeg ville klart knutene på tauene med de forfrysningene jeg har på hendene, ville jeg ha kommet ned for seks timer siden."

Et mumielignende vesen vaklet inn i leiren

Klokken 18.30 prøvde Rob Halls kone på satellit-telefon fra New Zealand å finne ut hvor dramatisk situasjonen var. ”Hvordan går det med føttene dine?” spurte hun prøvende. ”Jeg har ikke tatt av støvlene for å se etter, men det kan nok tenkes at jeg har noen forfrysninger,” svarte Hall. Før han avsluttet samtalen, sa han god natt til sin kone med ordene som skulle bli hans siste: ”Sov godt, kjæreste. Lov meg ikke å være altfor bekymret.”

Mens katastofens grufulle omfang begynte å gå opp for de overlevende i leir 4, skjedde det et mirakel. Klokken litt før fem om ettermiddagen dukket det plutselig opp ved teltene et mumielignende vesen som vaklet fremover på stive ben.

Med en bar og frostskadet hånd utstrakt fremfor seg som til en stivnet hilsen, tumlet skikkelsen inn i leiren, der klatrerne vantro måtte fastslå at Beck Weathers var stått opp fra de døde. Selv om han var blind på høyre øye og så vidt skimtet noe med det venstre, hadde han funnet veien tilbake etter å ha ligget bevisstløs i snøen i over et halvt døgn.

Lamslåtte, men utrolig glade, førte de Weathers inn i et telt der han ble lagt ned i to soveposer fylt med varmeflasker. Han så redselsfull ut og hadde blåsvarte forfrysninger over nesten hele ansiktet. Pulsen var knapt merkbar, men i motsetning til Rob Hall, Scott Fischer, Doug Hansen, Andy Harris og Yasuko Namba var han tross alt i live.

Tirsdag 14. mai om formiddagen var Everests base camp omgjort til et improvisert sørgekapell. En lama brente enebærrøkelse og messet buddhistiske bønner, og en håndfull av de overlevende holdt taler som sine omkomne kamerater.

Beck Weathers og Makalu Gau ble alt dagen før fløyet til Katmandu med helikopter for å bli behandlet for de omfattende frostskadene, men de fleste av de gjenværende ekspedisjonsdeltagerne var også i elendig forfatning: Hevelser på øynene, lepper som truet med å falle av, kinn svarte av forfrysninger, hender og føtter bandasjert. Men sårene som smertet mest, var usynlige – for de satt på sjelen.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: