Svalbard longread 01

Uhyrer inntok havet etter dommedag

For 252 millioner år siden kom katastrofen som utryddet 90 prosent av alt liv. Nå vil ”faren til Ida”, Jørn Hurum, dra tilbake til tiden like etter dommedag og se hvordan livet fikk nytt fotfeste og utviklet seg til havets mest nådeløse drapsmaskiner.

17. november 2017

”Jeg vet det er her et sted.”

Paleontologen Jørn Hurum leter i en imponerende høy bunke med blader, papirer og vitenskapelige tidsskrifter, som straks kommer til å velte.

Vi besøker Naturhistorisk Museum i Oslo, der Norges berømte havmonsterjeger holder til i et hyggelig kontor som det krever lokalkunnskap å finne frem i.

”Her er det!” utbryter Hurum triumferende og fisker frem et geologisk tidsskrift. Han slår opp på sidene som beskriver et av de mange oppsiktsvekkende funnene han har gjort av svane- og fiskeøgler; de forhistoriske havuhyrene som pisket bølgene til skum der nord hvor øygruppen Svalbard ligger i dag.

Krypdyrene som levde i havet, eksisterte samtidig med dinosaurene, og Jørns utgravninger har avslørt flere nye arter som herjet kloden for 150–140 millioner år siden.

Men nå vil han enda lenger tilbake – til tiden etter at nesten alt liv på kloden ble utryddet i en katastrofe av bibelske dimensjoner. Det nærmeste Jorden til dags dato har vært dommedag – den såkalte perm-trias-utryddelsen for 252 millioner år siden.

Utgravninger på Svalbard er ikke noe for sveklinger. Jørn Hurum og kollegene må få de blytunge og gipsinnstøpte fossilene opp av utgravingsstedet med håndkraft.

Øyene ble sandblåst

Da Illustrert Vitenskap stikker innom, har Hurum så vidt kommet hjem etter enda en lønnsom fossiljakt på Svalbard; for paleontologer det Klondyke var for gullgravere: en gold arktisk ødemark der det må jobbes hardt for å bryte gjennom permafrosten, men der sjansen for gevinst er betydelig.

Øygruppen ligger bare 1300 kilometer fra Nordpolen og har vært havbunn gjennom nesten hele Jordens historie, og avleiringen av sand og grus har skjedd i velordnede lag.

Fjellet har fått være i fred for ødeleggende tre- og planterøtter siden 60 prosent av Svalbard er dekket av is, og det på de øvrige 40 prosentene vokser bare beskjeden vegetasjon.

Samtidig har kraftige arktiske vinder iblandet skiferkorn nærmest sandblåst fjellsidene. Resultatet er lett tilgjengelige, ubrutte geologiske lag som inneholder en helt enestående artsrikdom av fossiler.

Møt Jørn Hurum på Svalbard

Vil du bli med på fossiljakt på Svalbard med den norske paleontologen, Jørn Hurum? Nå har du sjansen!

Bli med Illustrert Vitenskap på et unikt opplevelseskrysstokt om bord det historiske skipet MS Nordstjernen.

45 tonn tung øgle

De første Svalbard-fossilene av havøgler ble funnet alt for 150 år siden. Men noen egentlig organisert havøglejakt tok ikke til før i 2004 da Jørn Hurum, et par forskerkolleger og en liten hær av frivillige slo leir i Janusfjellet på vestsiden av den sentrale øya Spitsbergen.

Utgravningene avslørte snart at fjellet er en unik tidsmaskin – berget er rett og slett bugnende fullt av fossiler.

I løpet av åtte utgravningssesonger har Jørn og gjengen funnet mer enn 40 fiske- og svaneøgler fra juraperioden. Et av de mest spektakulære funnene var en 13 meter lang og 45 tonn tung rovøgle med et bitt fire ganger så kraftig som Tyrannosaurus rex.

Monsteret var en pliosaur som i 2012 fikk navnet Pliosaurus funkei, oppkalt etter et ektepar som var med som frivillige i løpet av utgravningssesongen.

En annen fossil kjendis fra utgravningene er det mest komplette skjelettet av de delfinlignende fiskeøglene som noensinne er funnet i Arktis – bare en ubetydelig del av halefinnen på det fem og en halv meter lange prakteksemplaret mangler.

I alt ble det gravd ut med håndkraft ca. 15 tonn fossiler, de ble innkapslet i gips, fløyet med helikopter til Longyearbyen og derfra fraktet med skip til Oslo. Og i kjelleren under Hurums kontorhule ligger det nå svære hauger av gipsinnkapslede fossiler som det vil ta flere levetider å rense, granske, undersøke, lime sammen og dokumentere.

Den gamle verden ble utslettet

Nå er tiden inne til å forlate juraperioden og søke enda lenger bakover – til den gangen livet ble ført tilbake til start med masseutryddelsen som var større enn noen annen, og kalles den store døden.

”Mange forsker i hva som var årsaken til katastrofen. Vi er mer interessert i hvordan livet gjorde comeback etter å ha blitt nesten fullstendig utslettet,” sier Jørn Hurum.

På tidspunktet for katastrofen var alt av landmasser samlet i superkontinentet Pangea som lå sentrert rundt ekvator – med Svalbard beliggende i nordenden av kontinentet omtrent på høyde med våre dagers Spania.

Kloden var den gangen full av besynderlige skapninger, eksempelvis Lystrosaurus med skilpaddelignende hode og griselignende kropp, og Gorgonopsia, stor som en bjørn, som demonstrerte de første sabeltennene i klodens historie.

Luftrommet over dem ble dominert av to meter lange øyestikkere, mens det enorme havet rommet primitive fisker og trilobitter, som lignet på forvokste skrukketroll.

Med andre ord var det et yrende liv på kloden da katastrofen slo til for 252 millioner år siden og brått avsluttet 96 prosent av alt liv i havet og 70 prosent av livet på landjorden.

Øglejegerne på Svalbard har lirket over 40 havøglefossiler ut av permafrosten. En av juvelene i samlingen er et nesten komplett skjeletteksemplar av en fem og en halv meter lang fiskeøgle.

Svarte og livløse lag

En ledende teori hevder at ragnarokk ble utløst av et gigantisk vulkanutbrudd i det geologene kaller De sibirske trappene – et forhistorisk område som utgjorde et areal på størrelse med vår tids Vest-Europa.

Vulkanutbruddet pumpet atmosfæren full av giftige gasser, noe som i sin tur førte til en mørklegging av Jorden, et etsende syreregn og en ødeleggende global forurensning.

Jorden har vært rammet av fem masseutryddelser. Men ingen av de fire andre kom i nærheten av perm-trias-katastrofen – selv ikke den som utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden.

For første gang siden de oppsto, ble klodens livgivende skoger og korallrev utslettet. Over 50 prosent av de hardføre insektfamiliene, som for øvrig knapt enset de andre katastrofene, gikk til grunne.

Geologiske lag fra den gangen er svarte og livløse – vitnesbyrd om det bokstavelig talt mørkeste kapittelet i Jordens historie da bare de mest spesialiserte organismene klarte å holde fast ved livet.

Bli med Illustrert Vitenskap til Svalbard

Som følge av et funn gjort i Kina, har forskerne klart å rekonstruere hvordan livet langsomt på nytt erobret verden. I Yunnan-provinsen sør i Kina har en gruppe britiske, australske og kinesiske paleontologer avdekket mer enn 20 000 fossiler fra tiden etter masseutryddelsen.

De viser at det tok ti millioner år før balansen var gjenopprettet og alle arter hadde funnet sin plass i triasperiodens nye næringskjeder – over dobbelt så lang tid som etter Jordens øvrige katastrofer.

Funnene viser at flere av den gamle verdenens beboere aldri kom tilbake, blant dem trilobittene og rovdyr som sabeltannprydede Gorgonopsia. Andre bekjente fra perm fikk til gjengjeld bedre vilkår, blant andre ”griseskilpadden” Lystrosaurus som ble de første pattedyrenes stamfar.

De såkalte ammonittene okkuperte nok en gang havet med flere arter enn før. De skallbærende blekksprutene utviklet seg faktisk så raskt at dagens paleontologer kan tidsbestemme geologiske lag ved å artsbestemme de fossile blekksprutene som finnes innbakt i lagene.

Ammonittene fikk selskap av helt nye arter som sjøstjerner og kråkeboller, og da havets spiskammer var fylt opp, kunne de urgamle haiene igjen breie seg øverst i næringskjeden. Men alene var de ikke lenger.

I trias fikk de møte havets nye herskere, nemlig havøglene.

På jakt i nye fossile lag

Utgravningene i Kina viser hvordan evolusjonen økte tempoet ved ekvator etter katastrofen. Men foreløpig har ikke forskerne fått en tilsvarende detaljert oversikt over oppblomstringen nord i Pangea.

Derfor har Jørn Hurum forlatt Janusfjellets jurastein til fordel for triaslagene i Flowerdalen, oppkalt etter den britiske geologen, sir William Henry Flower. Dalen gir tilgang til 13 millioner års ubrutte geologiske lag fra før, under og etter katastrofen, og kan være Nordens svar på de kinesiske funnene.

”Vi vil tilbake og finne fiskeøglenes stamfar, det mystiske vesenet som oppga et strevsomt liv på land og dro til sjøs – det må finnes en overgangsform som ligner en krysning mellom en krokodille og en delfin,” sier Jørn Hurum.

Kanskje har han allerede funnet det han leter etter. I 2015 fant øglejegerne mer enn 700 fossilfragmenter i Flowerdalen, som nå ligger lagret i kjelleren under Jørn Hurums kontor og venter på å bli undersøkt – det kan godt tenkes at flere av dem kommer fra helt nye arter.

Flowerdalen har allerede levert den første overraskelsen i form av kjevefragmenter etter en av raringene fra trias, havøglen Omphalosaurus.

Paleontologene vet ikke mye om det gåtefulle dyret, men kjevefunnet beviser at det i hvert fall var utstyrt med en imponerende tanngard som stakk ut i alle retninger – også ut gjennom overkjeven. Ifølge Jørn Hurum hadde Omphalosaurus et utseende som ”bare en mor kunne elsket”.

Krypdyr ble sjefer i havet

I Jordens geologiske middelalder var øglene sjefer i havet – blant dem alle tiders mest fryktinngytende rovdyr. Mens dinosaurene fikk landjorden til å skjelve, erobret øglene havet.

Først ute var den delfinformede fiskeøglen som mesket seg i det unge havet med fisk og en tidlig form for blekkspruter med skall. Mot slutten av triasperioden dukket også både de lang- og korthalsede svaneøglene opp – sistnevnte ble havets mest fryktede jegere.

Samtlige havøgler hadde lunger og måtte opp til overflaten for å trekke pusten, og i motsetning til dinosaurene som la egg, fødte de levende unger.

KRITTIDEN 145–66 mill. år siden

Trailertunge rovøgler spredte terror i dypet

For 140 millioner år siden levde det mest grufulle rovdyret som noen gang har eksistert i havet – et uhyre som slukte fiskeøgler store som mennesker, var like lang som en buss og hadde et tre meter langt hode og 30 cm lange tenner.

Pliosaurus funkei var en del av gruppen av korthalsede svaneøgler (pliosaurer), som sammen med haiene hadde inntatt toppen av næringskjeden i periodene jura og kritt. Svaneøglene døde ut på samme tid som dinosaurene for 65 millioner år siden.

JURATIDEN 201–145 mill. år siden

Svaneøglene hadde 70 halsvirvler

De langhalsede svaneøglene (plesiosaurer) utviklet seg fra landlevende krypdyr for cirka 210 millioner år siden. De med lengst hals hadde 72 halsvirvler – mens de aller fleste pattedyrene, inkludert sjiraffen, ikke har flere enn syv.

Øglene svømte med for- og bakluffer omtrent som pingviner – bare med to sett luffer. Den store kroppen ble styrt av en nokså liten hjerne. En plesiosaur på syv meter hadde et hode som ikke var større enn en sko i nr. 42.

TRIASTIDEN 252–201 mill. år siden

Fiskeøgler med dyrerikets største øyne

De delfinlignende fiskeøglene (iktyosaurer) hadde sin storhetstid i triasperioden da de største individene kunne bli opptil 23 meter lange.

Trass i navnet og formen har de ingenting til felles med fisk, og landets paleontologer vil nå lete etter en landlevende krypdyrstamfar på Svalbard.

De smidige jegerne hadde de største øynene fagfolkene til nå har registrert hos virveldyr – rekorden er 26 centimeter i diameter. De lysfølsomme øynene gjorde det trolig mulig for fiskeøglene å jakte på byttedyr i stummende mørke og på store dyp.

Fiskeøglene døde ut for 80 millioner år siden.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: