Stromatolits, Australia

Livet begynte kanskje med RNA

15. mai 2012 av Helle & Henrik Stub

Begge teoriene kjemper med det samme grunnproblemet: DNA styrer dannelsen av proteiner. På den annen side må man ha proteiner for å kunne skape DNA.

Dilemmaet representerer kjemiens variant av høna og egget og man unngår det kanskje ved å tenke på samme måte: Det er evolusjonen som bestemmer. Spørsmålet blir da om det er mulig å tenke seg en form for molekylær evolusjon der små molekyler via en rekke små utviklingstrinn kan bli til større molekyler som kan hente inn og lagre informasjon.

Det er en moderne måte å betrakte darwinismen på, for livets utvikling er basert på at levende organismer reagerer på informasjon fra omgivelsene og evner å tilpasse seg den. Det har videre ført til en rekke teorier om at livet i realiteten oppsto bare med RNA, som kan virke som både datalager og som katalysator for proteinproduksjon – og utviklet seg derfra til det komplekse DNA-baserte livet som befolker Jorden i dag.

Den sentrale forskjellen på om livet oppsto på Jorden eller er kommet utenfra, avhenger av hvor raskt og enkelt mole-kyler som RNA og DNA kan oppstå. Er prosessen vanskelig eller krever andre betingelser enn dem den unge Jorden kunne mønstre, må svaret finnes et sted ute blant stjernene. For i selve universet, eller bare i vår galakse, Melkeveien, er det mye mer plass og tid til at livet har kunnet utvikle seg enn på Jorden.

Astronom undeersøger Mælkevejens støvskyer

Den britiske astronomen Fred Hoyle begynte i 1980-årene å undersøke hvor i universet det fantes betingelser for liv. Han tok utgangspunkt i de enorme støvskyene i Melkeveien. Ved å spektralanalysere dem for å definere sammensetningen fant han oppsiktsvekkende ting.

Standard teori den gangen gikk ut på at støvpartiklene var bygd opp av grafitt og is, men Hoyles medarbeider Chandra Wickramasinghe hadde observert noen infrarøde spektre som viste at det nok var mer enn bare grafitt og is i støvskyene.

Oppdagelsen førte til en diskusjon om det var noen mulighet for at støvpartiklene var bygd opp av organiske stoffer. Hoyle og Wickramasinghe kom frem til at de infrarøde spektrene best kunne forklares hvis partiklene i virkeligheten var frysetørkede bakterier. Oppdagelsen ble møtt med forakt i det astronomiske fagmiljøet, som fortere enn svint tok avstand fra Hoyles banebrytende teori.

Bedre ble det ikke da Hoyle gikk enda lenger og foreslo at visse epidemier på Jorden kanskje skyldtes bakterier og virus som var kommet til Jorden på kometrester og meteoritter fra andre steder i solsystemet eller universet.

Bakterier kan overleve i rommet

I dag har panspermiadebatten tatt en ny retning. Vi har funnet meteorittsteiner på Jorden som kommer fra Mars, og det er trolig bare et spørsmål om tid før vi finner meteorittsteiner som stammer fra Venus.

De har oppstått ved at biter av overflaten på Mars og Venus er blitt slått løs og kastet ut i rommet som følge av store meteorittnedslag. Tilsvarende er biter av Jorden blitt kastet ut for å havne på både Mars og Venus. Det betyr at Jorden, Mars og Venus har utvekslet materie helt siden solsystemet oppsto.

Hvis livet oppsto på bare en av disse tre planetene, kan det nesten ikke herske noen tvil om at dette livet er blitt overført til de to andre – for mikroorganismer kan nok overleve en lengre ferd i universet hvis de ligger godt vernet inne i en meteor.

Sannsynligvis var det i solsystemets barndom like gode muligheter for liv på både Mars og Venus som på Jorden – så vi kan ikke engang si om vi egentlig stammer fra Jorden eller i realiteten er innflyttere fra en av naboplanetene våre.

Kanskje har livet slett ikke oppstått i vårt solsystem. Det kan tenkes at livet er kommet til vårt hjørne av galaksen fra enda fjernere strøk i universet.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: