sperm whale in ocean

Du bør unngå å erte dyphavets slåsskjempe

Ett slag med halefinnen kan drepe en spekkhugger, og nesepartiet kan knuse et hvalfangstskip. Spermhvalen er som regel den godmodige kjempen i dyphavet, men blir hvalen først skikkelig sint, opptrer den som en av havets mest skremmende motstandere.

11. mai 2016 av Mette Iversen

Hvalfangstskipet Essex befant seg 3700 kilometer utenfor kysten av Chile, sør i Stille- havet. Året var 1820, og morgenen i november begynte bra for sjøfolkene som hadde fått øye på en flokk spermhvaler. Tre små hvalbåter ble låret, og karene rodde mot de enorme pattedyrene. Plutselig dukket det opp en spermhval rett ved siden av en av de små jollene. Mennene kjørte en harpun ned gjennom den tykke hvalhuden, men dyret forsvarte seg og slo jollen lekk med et slag med halen. Styrmannen hugde resolutt harpunlinen over med en øks for at hvalen ikke skulle trekke mennene ned. Trass i skadene klarte besetningen å ro tilbake til Essex. Men selv ikke om bord på det store hvalfangstskipet var de trygge. Fra skipsdekket fikk besetningen øye på en kolossal spermhvalhann – ifølge sjøfolkene et beist på 80 tonn.

Den satte mot skipet og kjørte det enorme nesepartiet rett inn i skroget. Hele 30 cm tykke spanter og 10 cm tykk bordgang av grov eik ga etter, men løsnet ikke. Hvalen syntes å ta en hvil, men så gikk den igjen til angrep. Med en kraft sjømennene aldri hadde drømt om, dundret spermhvalen inn i skipet. Det svekkede skroget ga etter, og vannet fosset inn over dekket. Essex gikk til bunns på under ti minutter.Under vanlige omstendigheter er verdens største tannhval en godmodig gigant. Men spermhvalen er ingen ønskemotstander når den tvinges til å forsvare seg. På 1800-tallet da spermhvalfangsten var på sitt høyeste, angrep dyrene gjentatte ganger både små joller og store hvalfangstskip, og Essex ble ikke den siste skuten som sank etter en kort kamp mot en av dyphavets tungvektere.

Klok nok til å planlegge angrep Etter angrepet på Essex diskuterte hvalekspertene om spermhvalen bevisst hadde gått til angrep på hvalfangerne. Hvalarten er et ytterst intelligent dyr som har verdens største hjerne med en vekt på opptil ni kilo. Dessuten har hvalene utviklet både en kompleks sosial kultur og avanserte kommunikasjonsformer. Spermhvalhunnene organiserer seg i et slags kvinnekollektiv med fra 7 til 14 hunner som hjelper hverandre med å se til ungene. Mens en av hunnene dykker etter mat, holder andre enslige mødre oppsyn med matsankerens unge. Hver flokk har også et eget klikkelydspråk som skiller seg fra språket i andre hvalflokker. Spermhvalene er altså så intelligente at de kan ha vært klar over at hvalskutene var fiender som måtte bekjempes. Men fordi spermhvalen som regel er et fredelig dyr, tror forskere flest at gigantene bare går til angrep på mennesker hvis de selv er blitt angrepet først.

Arr avslører arge kamper Møter den livstruende hvalfangere, rivaliserende artsfrender eller sin erkefiende i havet, spekkhuggeren, kan nok spermhvalen vise tenner. Men siden det røslige dyret verken er særlig raskt eller kvikt, utnytter det i stedet vekten og de enorme kreftene i kamp. Når en spermhvalhann slår inn i motstanderne, tilsvarer det at et fartøy på 45 tonn dundrer inn i en brygge på land. Nesepartiet veier opptil 10 tonn og er i stand til å levere en skikkelig dytt, som da hvalen svømte rett på Essex.

Spermhvalen bruker også kraftige slag med den fem meter brede halefinnen som våpen, på samme måte som de opptil 30 cm lange tennene er kjekke å ha når en rivaliserende hann må bankes til fornuft. Tennene trengs ikke når spermhvalen skyfler i seg yndlingsmaten, blekksprut, og er ifølge eksperter på slikt utelukkende skapt for kamp. Hannene har derfor ofte både arr og bitemerker på kroppen. Nå og da kan marinbiologene også støte på en spermhvalhann med brukket kjeve – skader forskerne tror andre hanner har påført dem. Det ville vært nytteløst for hannene å forsvare revirer i de store verdenshavene. Men når paringsklare hunner er i farvannet, barker hannene sammen nær overflaten.

En for alle og alle for en Bortsett fra mennesket har spermhvalen én livstruende fiende, nemlig spekkhuggeren. Forskere har av og til sett spekkhuggere overmanne en spermhval, og de har flere ganger påvist rester av spermhval i buken på spekkhuggere. Skulle en velvoksen spermhvalhann støte på en flokk spekkhuggere, vil den som regel dykke til trygg dybde og bare svømme sin vei. For spekkhuggere kan maksimalt dykke et par hundre meter, mens spermhvalen takler dyp ned til cirka 2500 meter. Hunnene som passer på ungene, har imidlertid ingen slik fluktmulighet, for de små hvalene har ennå ikke lunger som tåler slike dybder. En spermhvalunge er en lekkerbisken for en spekkhugger. For å verne de små benytter spermhvalhunnene en metode som ligner den moskuskveg bruker mot ulveflokker: Hvalene klynger seg sammen nær overflaten der de hele tiden får puste, og legger seg i posisjoner som danner en sirkel med ungene i midten.

Man har sett spermhvalflokker danne kringvern med hodet vendt mot fienden, men som oftest snur de seg og ligger med hodet inn mot ungene i en slags prestekrageformasjon mens de slår voldsomt med halen. Haleslaget kommer med en fart på tre meter per sekund, og én fulltreffer med den tunge halefinnen er mer enn nok til å brekke ryggen på en spekkhugger. Men sulten kan også drive spekkhuggerne til å våge livet og gå til angrep – selv om det ikke skulle være unger i hvalflokken. Men de svart-hvite jegerne er ingen trussel mot hvalbestanden, for de har stor respekt for motstandernes kampevne. Spekkhuggerne lar helst være å angripe og foretrekker å gå på jakt etter byttedyr som yter svakere motstand og er lettere å nedlegge.

Samhold var selvmord Like effektivt som spermhvalenes sterke fellesfølelse fungerer i kampen mot spekkhuggerne, like selvmordspreget var den i kampen mot hvalfangerne på 1800- og 1900-tallet. Tidlig på 1800-tallet var spermhvalen fritt vilt. Kommersiell utnyttelse av råolje hentet opp fra bakken var ennå fremtid, og inne i spermhvalens digre nese er det et reservoar som rommer en av verdens fineste typer olje.

Et fullvoksent nesegrev kan inneholde 2000 liter olje – så ren er den at hvalfangerne uten rens eller siling kunne helle oljen rett fra det flekkete hodet og over i oljelampene. Når spermhvalene fornemmet fare fordi en hvalfangstskute nærmet seg, inntok de den nedarvede preste-krageformasjonen for å beskytte unger og sårede. Men mot hvalfangerne var denne strategien skjebnesvanger. Når dyrene hadde lagt seg til rette nær overflaten med plaskende haler, begynte harpun-føreren bare med å ta livet av den største spermhvalen før han fortsatte å nedlegge resten av hvalflokken, en etter en. Men noe kan tyde på at hvalene endret forsvarsstrategi etter hvert som tiden gikk. Hvalfangere har opptil flere ganger observert spermhvalflokker som, stikk i strid med sin natur, enten spredte seg eller dykket og svømte mot vindretningen, slik at i hvert fall 1800-tallets hvalfangstskuter fikk problemer med å følge etter. Andre spermhvaler gikk til direkte angrep på hvalfangstskipene, som da den enorme spermhvalhannen knuste Essex. Men mot fluktmetoden utviklet hvalfangerne en motstrategi. De gikk målrettet inn for å harpunere og såre en unge, slik at hele hvalflokken ble lokket opp til overflaten for å beskytte den. Hvalfangerne visste at en spermhvalmor og hennes medsøstre alltid ville forsøke å forsvare en av ungene til alt håp var ute.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: