Bjørnedyr lever overalt på kloden

Bjørnedyr: De levende døde

Bjørnedyr finnes overalt, de kan klare seg uten vann i årevis og tåle temperaturer nær det absolutte nullpunkt til pluss 150 grader C. Hemmeligheten er en dvaletilstand der de overlever selv de mest ekstreme betingelser

18. september 2014 av Anders Priemé

Bjørnedyr har superevner

De ligner små vingummibamser på avveier der de møysommelig vralter av gårde. Men ta ikke feil av bjørnedyrene. I likhet med superheltene i den fiktive verden skjuler de nærmest overnaturlige evner bak et stillferdig ytre. Bjørnedyr er verdens mest hardføre dyr. De kan overleve uten vann i flere år, nedfrysing til minus 272 grader, oppvarming til 151 grader, 1000 ganger større doser radioaktivitet enn mennesker, vakuum og trykk som er 6000 ganger større enn på landjorden.

Bjørnedyrenes hardførhet skyldes at de kan gå inn i en ekstrem dvale der de tørker helt ut og setter alle livsprosesser på vent. På den måten kan de tilbringe opptil 90 prosent av livet sitt som levende døde. Men selv om bjørnedyr kan tørke ut, lever de alltid i nærheten av vann. I havet finnes de overalt – fra solfylt overflatevann til evig mørke på havbunnen. De fleste bjørnedyrarter lever imidlertid på land i vannhinnen rundt mose og lav.

De aller færreste mennesker har sett et bjørnedyr, for det krever vanligvis et mikroskop. De minste av de omkring 1000 kjente artene bjørnedyr blir bare 0,05 mm lange, mens kjempene ikke kan bli mer enn 1,5 mm. Bjørnedyr er dermed blant de minste flercellede dyrene på Jorden. De er så bitte små at de ikke trenger spesielle organer til å fordele oksygen i kroppen, men kan forsyne cellene ved bare å la oksygen trenge inn gjennom huden.

Skifter hud 12 ganger

Når bjørnedyr vokser, går de gjennom opptil 12 hudskift for å få plass til seg selv. I motsetning til de aller fleste andre flercellede dyr vokser ikke bjørnedyr ved å danne flere celler, men ved at de enkelte cellene i kroppen blir større.

Hver art bjørnedyr består altså av et bestemt antall celler, som regel rundt 40 000. De 40 000 cellene er imidlertid uhyre effektivt utnyttet, for bjørnedyr har en komplisert anatomi. Det er rett og slett imponerende hvor mange biologiske funksjoner som er presset inn i de små, tykke kroppene.

Bjørnedyrets nervesystem består av en stor tredelt hjerne og åtte nervebunter. Noen arter har øyne som er sunket inn i forhjernen og består av en kopp med lysregistrerende pigmenter. Munndelene hos bjørnedyret er helt spesielle. De er omdannet til sylspisse stiletter som dyrene skyter ut av munnen for å bore hull på planter eller bakterieceller og suge innholdet ned i svelget.

Hann-bjørnedyr gjør seg til

I likhet med munndelene kan bena hos bjørnedyret trekkes ut og inn. Dyrene er utstyrt med både forover- og bakovergir, for det er en klar arbeidsdeling mellom de fire benparene. Dyret benytter de tre forreste til å bevege seg fremover, mens det bakerste fungerer som revers og bremser.

Hos mange arter trenger hannen ikke gå særlig langt for å finne en partner. Det kan leve opptil 20 000 bjørnedyr i ett enkelt gram mose, og de fleste individer er til og med hunner. Hannen må likevel vise seg fra sin beste side og i lang tid berøre henne med sine lange sansebørster før den utkårede innlater seg på en paring. Resultatet av anstrengelsene hans viser seg to uker senere når hunnen legger 1–30 egg. To uker deretter bryter de nye små bjørnedyrene ut av egget ved å ta hull på skallet med sine spisse stiletter.

Det ytre skallet på egget har ofte utvekster i bestemte mønstre. Kanskje sikrer de effektiv forsyning av oksygen til fosteret når eggene ligger tett sammen i for eksempel døde blader, der det lett kan oppstå oksygenmangel. Overflatestrukturen er ikke bare viktig for at fosteret skal overleve, men også for biologene når de skal artsbestemme et bjørnedyr. Strukturen er nemlig artsspesifikk, og i noen tilfeller kan det være vanskelig å artsbestemme et bjørnedyr uten å ha nøye undersøkt egget.

Oksygen får bjørnedyrene til å ruste bort

Det vralter bjørnedyr overalt. De er funnet i dyphavet og i atmosfæren 10 000 meter over Jorden, på Mount Everest, langt inne i Antarktis, på undersiden av steiner i Namibørkenen, i uttørkede saltsjøer i Sahara og dypt nede i innlandsisen på Grønland. Det er visst ingen grenser for hvor bjørnedyr kan leve, og ekstreme levevilkår kan gi bjørnedyrene en konkurransfordel i forhold til andre smådyr.

Usårbarheten skyldes bjørnedyrenes evne til å tørke ut, for uttørkede bjørnedyr kan i tillegg til ekstreme temperaturer, radiaktiv stråling og vakuum også tåle eter og alkohol. Under uttørkingen er dyrene i en ekstrem dvaletilstand, kryptobiose, der livsprosessene har gått i stå, og bjørnedyret nærmest opphører å være en levende organisme. De har trolig ikke stoffskifte, for det er ikke fritt vann i cellene, og bjørnedyr i kryptobiose er virkelig levende døde.

De fleste bjørnedyr har et aktivt liv på mellom tre og 30 måneder, men zoologene vet ikke hvor lenge bjørnedyr faktisk kan ligge i dvale, og dermed heller ikke hvor gamle de i virkeligheten kan bli. I en normal atmosfære med oksygen er rekorden ni års dvale, men dyrene kan trolig klare seg i lengre tid i en dypfryser eller i vakuum, der oksygen ikke kan skade dem. Problemet med oksygen er at bjørnedyrene ruster bort. Oksygen i kroppen danner radikaler som kan ødelegge DNA og enzymer. Når kroppens livsfunksjoner stopper under dvalen, opphører også evnen til å reparere skadene.

I et oksygenfattig miljø er dyrene til gjengjeld nesten usårlige. Når biologene undersøker bjørnedyrenes overlevelsesevner, er det stor forskjell på om de benytter aktive dyr eller dyr i dvale. Aktive dyr er mer sårbare overfor plutselige endringer i miljøet. De vil ofte dø, for det kan ta lang tid for dem å tilpasse seg nye levevilkår. Mens bjørnedyr i dvale kan tåle en temperatur nær det absolutte nullpunkt, dør aktive bjørnedyr allerede ved langt mindre ekstreme temperaturer.

Bjørnedyr ble med i ut rommet

Den ultimate testen av bjørnedyrenes hardførhet er en tur ut i verdensrommet. Høsten 2007 sendte forskere to arter uttørkede bjørnedyr på en Mission Impossible i en container på utsiden av en russisk satellitt. 258–281 km over Jorden svevet dyrene i vakuum. De var delt inn i tre grupper som ble utsatt for henholdsvis ingen UV-stråling, langbølget UV-stråling og et bredt spekter av UV-stråling.

Tilbake på Jorden hadde de aller fleste overlevd vakuum, men UV-strålingen hadde vært for sterk kost. Langbølget UV-stråling hadde tatt livet av nesten alle individer av den ene arten, mens et bredt spekter av UV-stråling også drepte den mer hardføre arten, der bare tre individer overlevde.

Biologer har utført flere forsøk for å avdekke mekanismene bak bjørnedyrenes ekstreme usårbarhet. Prøver fra nedfryste bjørnedyr har vist at sukkerstoffet trehalose erstatter vannet i de uttørkede dyrene og beskytter cellenes molekyler. Det bidrar til å gi dyrene en perfekt kjemi til å overleve.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: