Panda sårbar

5 ting som gjør livet vanskelig for pandaen

Pandaen har nettopp blitt kvitt tittelen som ”truet dyreart” pga. et intensivt beskyttelsesprogram. Pandaen greier ellers å gi seg selv vanskelige betingelser for å overleve ved f.eks. å være en atletisk katastrofe og seksuelt inaktiv.

8. september 2016 av Karine Kirkebæk

Dyrevenner over hele verden jublet da pandaen 4. september skiftet status fra å være en ”truet” til en ”sårbar” dyreart.

Kjempepandaen, som er selve symbolet på vern av dyreliv, beviser nå selv hvordan en storstilt innsats for truede dyrearter kan gi resultat.

Bestanden av de svart-hvite bjørnene har i løpet av ti år økt med 17%, og en opptelling av bestanden i 2014 viste at det fantes 1850 viltlevende pandaer i Kina.

Men det forvokste sovedyret har på enkelte punkter også gjort det vanskelig for seg selv å overleve og forplante seg.

1. Eter som et skurtresker

Ernæringsmessig er pandaen uheldig skrudd sammen. Rundt 99% av kosten deres består av bambusblader og –skudd, noe som hadde vært fint hvis de var konstruert til å spise planter.

Det er de imidlertidig ikke. Fordøyelsesorganet deres svarer til det kjøttetende dyr har, og de får bare glede av mellom 20 og 30% av bambusplantens egentlige næring – mens andre planteetere kan ta opp helt opptil 80% av plantenæringen.

Derfor må de innta mat i enorme mengder. De spiser opptil 20 kg bambus om dagen og bruker ca. 16 timer av døgnet på det store måltidet.

2. Forplantningsevnen er knusktørr

Hunnpandaen er mildest talt ikke spesielt promiskuøs. Hunnen har bare eggløsning en gang i året, og hun er i den forbindelse bare fruktbar i to til tre dager.

Kjempepandaer i fangenskap mister ofte helt lysten til å pare seg. Derfor må zoologiske hager over hele verden ty til kunstig befruktning hvis de ønsker flere pandaer.

3. Avler hjelpeløse skapninger

Hvis pandaene endelig lykkes med å treffe innenfor hunnenes smale paringsvindu, er det noen hjelpeløse unger som blir resultatet – og som regel bare én unge pr. kull.

For det første er de blinde, og så veier de bare 140 gram ved fødselen. Det gjør hunnen 900 ganger større enn ungen, noe som svarer til at menneskemødre skulle veie drøyt 3 tonn.

Ungene er avhengige av moren til de er 18 måneder gamle.

4. Er atletiske katastrofer

Pandaer kan godt betegnes som å være litt tunge i sessen. Bjørnen kan reise seg på bakbeina – men bare i ganske kort tid om gangen. Den veier bare 90 til 135 kg, men skjelettet er over dobbelt så tungt som dyr i samme størrelse.

Den er heller ingen født løper. Pandaens raskeste gir er langsomt trav, noe som ikke er imponerende når man sammenligner dem med svartbjørnen, som kan komme opp i nesten 60 km/t.

5. Husker ikke fra nese til munn

Pandaens hukommelsesevne er også en utfordring. Dyrene husker ikke visuelle inntrykk som f.eks. en bestemt stein eller et spesielt tre. Til gjengjeld er de avhengige av den romlige hukommelsen.

Den finner bare fram til f.eks. spisesteder ved hjelp av faste geografiske punkter. Så når de går rundt i skogen, kan de ikke gjenkjenne bambusplanter og koble dem til mat utenfor de vanlige spisestedene. De er som en slags GPS som er fohåndsinnstilt på et bestemt mål og ikke ser og gjenkjenner noen ting på veien dit.

Derfor blir dyrene ganske utfordret hvis f.eks. spisestedet blir flyttet eller endret. Da får den problemer med å finne fram til et ntyt spiskammer.

Les også

Kanskje du er interessert i...

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: