Nasa har nå lagt frem tegningene til hva som kan bli verdens største rakett. Raketten, som vil bli større enn den gamle måneraketten Saturn 5, har det ikke fullt så inspirerende navnet SLS, Space Launch System. Raketten skal bygges i løpet av det neste tiåret på et egentlig svært beskjedent årlig budsjett på 3 milliarder dollar.

SLS skal gjøre det mulig for USA å igjen sende bemannede romskip ut i solsystemet, til Månen, de nærmeste asteroidene, og kanskje en dag til Mars. Men i stedet for å samle nasjonen rundt et nytt stort romprosjekt, har SLS skapt stor debatt, noe som har resultert i at bokstavene SLS uoffisielt har fått en ny betydning, nemlig Senate Launch System, eller senatets egen rakett.

Hvordan det ble slik, er ikke bare en historie om amerikansk politikk, men også et resultat av en viktig debatt om hvilken retning fremtidens bemannede romfart skal ta.

Hvordan SLS ble til

Historien rundt SLS begynte i april 2010 da president Obama stoppet forgjengerens store Constellation-progam, som skulle føre til en månebase og deretter en reise til Mars.
I stedet skulle det startes litt rimeligere med en bemannet flyging til en asteroide og først lenger inn i fremtiden tas sikte mot Mars. Dette ville likevel kreve en veldig stor rakett, av samme størrelse som Ares 5-raketten, som var en del av Constellation-programmet.

NASAs drøm : å gå fra romstasjonen ISS til på ny å sende bemannede romskip ut i solsystemet. Målene er Månen, en asteroide og langt inn i fremtiden, Mars. Orion-romskipet er også noe som overlevde Constellation – av samme grunn som SLS: å støtte romfartsindustrien og spesielt å opprettholde arbeidsplasser. Kilde: NASA.

Men store planer for romfart er vanskelig under en økonomisk krise. Resultatet ble at planen om å fly ut til en asteroide endte som en intensjon: I stedet for en fastsatt plan med et årlig budsjett, er en bemannet tur til en asteroide nå noe som NASA har til hensikt å gjennomføre – hvis og når det kan skaffes penger til prosjektet.

Resultatet er at NASA foreløpig ikke har et bestemt mål å sikte mot. Men det stoppet ikke politikerne i Kongressen. De syntes det var viktig at USA opprettholdt sin rakettindustri, slik at Ares 5 skulle på en eller annen måte overleve. Constellation ble forlatt, derfor fikk raketten det nye navnet SLS.

Det neste som skjedde var at noen senatorer og kongressmedlemmer for alvor begynte å blande seg i hvordan SLS skulle bygges. Ikke ut fra tekniske kunnskaper, men bare for å sikre arbeidsplasser i distriktene der de ble valgt. Dette førte deretter til kallenavnet "Senatet Launch System".

SLS tar form

Nasa ønsket derfor å bygge SLS så godt som mulig med de pengene som var til rådighet. Resultatet er blitt en rakett som i høy grad er basert på Ares 5 og dermed på romfergens nå noe utdaterte teknologi. Det meste av Ares 5 overlevde simpelthen fordi det var altfor dyrt og ville ta altfor lang tid å starte forfra med å lage en ny rakett.

Resultatet er blitt at SLS er basert på romfergens store drivstofftank, og motorene på de gamle romfergemotorene. Selv hjelperakettene med fast drivstoff er også en oppgradert versjon av romfergens hjelperaketter. Ikke veldig ny teknologi her.

Det er meningen er at SLS gjennom årene skal bygges i flere utgaver. Planen er at SLS skal vokse fra å kunne sende 70 tonn i bane rundt Jorden på sin første flyging i 2017, til å kunne sende 130 tonn i bane rundt Jorden kanskje i 2025.

Kritikken – og en ny mulighet

Kritikken handler om at det er galt å bygge en stor rakett uten at den skal brukes til noe. Hvis man en dag endelig blir enig om å fly til en asteroide, er raketten svært foreldet – og det er i det hele tatt ganske vanskelig å opprettholde et rakettprosjekt uten forholdsvis hyppige oppskytinger. Hvis SLS skal vente i flere år på å få en oppgave som tilsvarer rakettens størrelse, vil den industrielle basen smuldre opp, og hele prosjektet kan lett ende med å bli gitt opp uten å ha produsert noe.

Verdens største romfartsforening The Planetary Society har sagt det klart og tydelig: Vent med å bygge SLS til det foreligger en plan om å bruke den. Det er kloke ord, basert på 50 års erfaring i romprosjekter.

Det vil være en stor teknisk utfordring å bygge drivstofflager i verdensrommet. Ikke minst fordi svært kaldt flytende hydrogen og flytende oksygen lett koker bort dersom tankene utsettes for sollys i rommet. Derfor blir det nødvendig å skjerme tankene mot direkte sollys og isolere dem veldig godt, kanskje også innføre et direkte kjølesystem. Men dette er utfordringer som NASA hevder å kunne håndtere. Kilde. NASA

Nå er det kommet enda et nytt element. NASA er i ferd med å utvikle ny teknologi for å bygge drivstofflagere i verdensrommet. Med slike lagere kan et romskip bli tanket i bane rundt Jorden, og det betyr at man slett ikke trenger en så gigantisk rakett som SLS.

Dessuten ønsker Obama å støtte privat rakettindustri. Den vil være vanskelig å opprettholde dersom grunnlaget bare er flyginger til romstasjonen ISS. Men hvis kommersielle raketter som Falcon 9 Heavy eller Atlas 5 fikk i oppgave å sende tanker med drivstoff ut til et depot, vil det bli så stor etterspørsel etter flyginger at prisen for en kommersiell oppskyting raskt vil synke, og industrien få et mye bedre og sikrere utgangspunkt.

Kinesisk sammenkobling

2. november tok kinesisk romforskning et stort skritt fremover da romskipet Shenzhou 8 ble koblet sammen med Tiangong 1. Det skjedde to døgn etter oppskytingen av Shenzhou 8, som denne gangen ble sendt opp uten astronauter. Det er første gang Kina gjennomfører en sammenkobling ute i rommet, noe som er en nødvendig forutsetning for å bygge en romstasjon.

Sammenkoblingen skjedde over Jordens nattside, slik at sollys ikke skulle påvirke de følsomme instrumentene som ble brukt til å lede Shenzhou 8 til Tiangong-modulen. Dersom de pågående forsøkene med Shenzhou 8 går bra, er det mulig at allerede Shenzhou 9 vil være bemannet.