28. januar burde ha vært en dag som alle andre om bord på romstasjonen ISS. Men så kom alarmen fra kontrollsenteret: En vrakdel fra en kinesisk satellitt var på vei for nær ISS. Heldigvis var ikke problemet større enn at det kunne løses ved å tenne en av romstasjonens styremotorer i ett minutt, slik at ISS fikk hevet banen sin en smule. På den måten unngikk man en kollisjon som kunne fått alvorlige følger for romstasjonen. Krisen var overstått for denne gang.

Problemet er allikevel at kritiske situasjoner ikke er det minste uvanlige. Siden 1998 har det vært 14 alarmer på ISS, og et par har vært ganske alvorlige. Som i juni 2011, da en vrakdel fra samme kinesiske satellitt kom innenfor en avstand på bare 250 meter. I den situasjonen måtte den seks mann store besetningen rett og slett gå i livbåtene, det vil si de to Sojus-romskipene som alltid er koblet til ISS.

Det er helt klart ikke uten grunn at det er lagd en sikkerhetssone i rommet rundt ISS. Alarmen utløses hvis en vrakdel ser ut til å komme innenfor en avstand på 25 km av romstasjonen. Et sammenstøt med bare en liten vrakdel på kanskje et par kg kan være ytterst alvorlig. Den vil ramme ISS med en fart langt større enn en riflekule, og kan slå hull på en modul slik at den raskt vil tømmes for luft.

Tilbørlig aktsomhet eller dumhet?

Det er naturlig å spørre hvordan vi er kommet i en slik situasjon der romsøppel utgjør en reell fare, ikke bare for ISS, men også for en rekke ubemannede satellitter. Det er det to svar på: dumhet – og mangel på tilbørlig aktsomhet.

Det er overhodet ingen tvil om at et av de verste romforsøkene som noensinne er utført, var da Kina med vilje sendte en rakett mot en av sine egne gamle værsatellitter av typen Fengyun. Disse satellittene går normalt 900 km over Jorden i baner som brukes av mange land, særlig til jordovervåking og værtjeneste.

Allerede kort etter den kinesiske ”nedskytingen” av Fengyun 1 var vrakdeler spredt ut i et bredt belte rundt Jorden – de røde banene. Romstasjonen ISS kretser i den hvite banen. Kilde: NASA

Det gjorde ikke Kina populær, for man skyter ikke bare en satellitt ned og så er den ute av verden. Vrakdelene blir værende i bane rundt Jorden, og det kinesiske forsøket skapte over 150 000 vrakdeler, der over 3000 var store nok til å spores her fra Jorden. Noen av dem ender et godt stykke utenfor Fengyuns opprinnelige bane – og det er forklaringen på at ISS, i sin bane drøye 350 km opp, minst to ganger har måttet unnvike rester av Fengyun.

Men selvfølgelig har ikke Kina hele skylden. Det er for tiden langt over 20 000 minst 10 cm store gjenstander i bane rundt Jorden. Mesteparten stammer allikevel ikke fra Kina, men er fordelt på verdens rommakter, og det skyldes ganske enkelt mangel på omtanke. Et godt eksempel er at rakettrinnene har eksplodert i bane rundt Jorden fordi de fortsatt har hatt en rest av drivstoff. Det har skapt skyer av vrakdeler som i årevis har kretset rundt Jorden. Eksplosjonene kunne lett vært unngått ved å sørge for å tømme rakettene helt for drivstoff. Det gjøres i dag, men først etter at vi har fylt opp rommet med søppel.

Er løpet kjørt?

Selv et mindre sammenstøt kan sette en satellitt helt ut av spill, for eksempel ved å ødelegge en antenne. Kilde: NASA

I dag gjør man mye for ikke å forurense rommet, men kanskje er løpet kjørt, slik at mengden søppel bare vil øke og øke uansett hva vi gjør.

Vi har iallfall fått en advarsel. I februar 2009 kolliderte en amerikansk og en russisk satelitt ved et uhell og skapte enorme skyer av vrakdeler. Kollisjonen anslås å ha skapt nesten like mye søppel som det kinesiske forsøket.

Vi tåler ikke særlig mange av den slags uhell, for i følge en ny NASA-rapport er vi i nærheten av det såkalte Kessler-syndromet, som har fått navn etter NASA-vitenskapsmannen som først beskrev fenomenet. Kessler-syndromet går ut på at kollisjoner mellom eksisterende vrakdeler nå begynner å skape nye vrakdeler så raskt at antallet vrakdeler i rommet vil øke, selv om vi holder helt opp med å sende nye satellitter og rakettrinn ut i rommet.

I verste tilfellet kan Kessler-syndromet gjøre det nesten umulig å drive med romfart, i hvert fall i de mest brukte banene der tettheten av vrakdeler er størst. Problemet kan ennå løses, men det vil kreve en samlet vilje og store pengebeløp fra verdens rommakter. Vi kan bare håpe at fornuft og samarbeid mellom verdens rommakter vil om ikke løse, så i hvert fall redusere problemet så mye at romfarten kan fortsette.