Under valgkampen mellom de to republikanske presidentkandidatene i Florida kom romprogrammet for en kort stund siden inn i det amerikanske presidentvalget. Den alltid så fargerike Newt Gringrich kunne ikke unngå å lufte visjonene sine foran de mange velgerne som nå er blitt arbeidsledige etter romfergeprogrammets opphør.

Visjonen er ikke liten heller. Gringrich lovte at hvis han ble valgt til president, ville amerikanerne vende tilbake til Månen innen 2020 for å bygge en stor månebase som en start på et stor nytt industrielt eventyr.

Newt Gigrich er en av få romfartsdrømmere i den amerikanske presidentvalgkampen Kilde: New York Times

I en svært liten periode, kanskje den eneste under hele valgkampen, var romfart noe som ble diskutert. Men uansett hvem som vinner presidentvalget, rører Gringrich ved et problem som verdens store rommakter på et tidspunkt blir nødt til å ta stilling til: Hva vil vi med bemannet romfart?

Saken er at i lys av den nåværende økonomiske situasjonen er bl.a. Hellas' gjeldskrise av langt større betydning for politikerne enn mer eller mindre vage planer om baser på andre kloder.

Kortsiktighet eller langsiktighet ?

Romfarten er en del av samfunnet, og den er underkastet de samme økonomiske og politiske begrensningene som alt annet vi foretar oss. Men når det er en dyptgående økonomisk krise, begynner politikerne i større grad å skille mellom kortsiktige og langsiktige investeringer.

Bemannet romfart krever veldig store investeringer – og det kan jo være bra for industrien. Men det skulle gjerne kommet noe nyttig ut av det innenfor en overskuelig tid. Romstasjonen ISS stammer fra økonomisk sett en mer velstående periode, og den er nettopp en langsiktig investering. Man har i utgangspunktet gitt astronautene på ISS 10 år, frem til 2020, til å vise at det er pengene verdt å opprettholde en stor bemannet base i rommet.

De langt over 100 milliardene dollar som til nå er investert i romstasjonene, er tydeligvis mer enn nok for de fleste politikere.

Hvis vi skal ha et nytt bemannet romeventyr, bør det foreligge en ganske viktig grunn. Månen alene er ikke nok, for det vil gå tiår før vi kan utnytte Månen industrielt – hvis det i det hele tatt er praktisk gjennomførbart.

En mulig vei fremover ?

Det er muligens en vei fremover som kan samle den bemannede romfarten rundt et meningsfylt stort prosjekt. Nylig ble nemlig prosjekt NEOShield satt i gang under et møte på Institute of Planetary Research i Berlin. NEOShield betyr skjold mot Near Earth Objects, som er asteroider som kommer for nær Jorden. Og selve prosjektet får støtte fra EU, Russland og USA.

NEOShield skal beskytte oss mot et stort antall asteroider som har baner som fører dem tett på Jorden. Kilde: NASA/ESA

Takket være satellitter som WISE er vi blitt klar over hvor mange store og små steinblokker som har baner som kan fører dem ganske tett på Jorden. Det anslås at det er rundt 20 000 objekter med størrelser fra 100 meter til en 1000 meter. Og i april 2029 blir vi alle minnet om faren når den 300 meter store asteroiden Aphophis flyr forbi Jorden som en lys stjerne i en avstand av bare 20 000 km.

NEOShield skal de kommende årene studere problemet om hvordan vi unngår å bli truffet av en asteroide – det vil hovedsaklig skje ved avanserte datasimuleringer.

NEOShield er et godt tegn på at vi fortsatt kan tenke et par år frem – hvis saken anses viktig nok. Det er heller ingen tvil om at effektivt forsvar mot asteroider er en så komplisert affære at bemannet romfart sikkert vil komme til å spille en rolle hvis prosjektet fortsetter.

Vi drømte en gang om Månen og Mars – og de drømmene skal da heller ikke bare legges til side. Men på kort horisont vil romfarten kanskje igjen kunne samle oss ved å beskytte Jorden mot katastrofer av ufattelig størrelse – og det er vel ikke en dårlig byttehandel?