20. februar 2012 markerte 50 år for John Glenns romflyging der han på fem timer kretset tre ganger rundt Jorden og dermed ble den første amerikaneren i bane rundt Jorden. Det skjedde i romkappløpets andre år, da amerikanerne virkelig hadde behov for å markere seg. Russerne var jo allerede i april 1961 blitt aller først til å sende ut et menneske på romflyging. 12. april fløy Gagarin rundt Jorden, men allerede i august fulgte German Tikov med ikke mindre enn 17 kretsløp rundt Jorden i løpet av et helt døgn.

Overfor de russiske triumfene sto amerikanerne med Shepard og Grissoms bare 15 minutters lange hopp ut over Atlanterhavet, og president Kennedys målsetting om å lande et menneske på Månen innen utgangen av tiåret. Den gang visste amerikanerne ganske lite om hva som foregikk bak jernteppet, og de var alvorlig redde for at russerne skulle komme først til Månen.

”Man går ikke om bord – man tar den på”

John Glenn fotografert under flygingen. Han hadde ikke mye plass til å røre seg. Kilde: NASA

John Glenn har gitt den hittil beste beskrivelsen av den lille Mercury-kapselen han skulle fly i, med det berømte sitatet: "Man går ikke ombord i den – man tar den på".
Mercury-kapselen var virkelig liten, med bare 1,5 tonn mot russiske Vostok-romskip på nesten 5 tonn. Når man i dag ser Merury-kapselen stilt ut virker det ufattelig at man turte å sende en så liten kapsel ut i rommet.

Den nå 90-årige John Glenn feiret selve 50-årsdagen ved å møte opp i det gamle kontrollsenteret for Mercury-kapslene sammen med den eneste andre overlevende av de første syv amerikanske astronautene, Scott Carpenter på 86 år.

Glenn husker fortsatt hvordan oppskyting ble utsatt gang på gang slik det var vanlig på den tiden. 11 ganger gjorde man klar til start, og John Glenn måtte gå tre ganger forgjeves om bord før det endelig lyktes å få ham av sted 20. februar 1962.

Ildfluer og drama under landing

Under Glenns flyging hørte vi for første gang om begrepet ildfluer. Hver gang den lille kapselen fløy inn i soloppgangen, så Glenn en kort stund romkapselen omgitt av små lysende partikler. Glenn beskrev det selv som om han beveget seg gjennom et felt fullt av ildfluer. Partiklene var gulgrønne og fløy forbi kapselen med en fart på flere kilometer i timen. I dag vet vi at ildfluene bare var små is- og støvpartikler som hadde revet seg løs fra kapselen, men på den tiden vakte de mye oppsikt.

Mercury-kapselen med bremseraketter. Jordkontrollens plan var at remmene som holdt bremserakettene fast også kunne hjelpe med å holde varmeskjoldet på plass. Kilde: NASA

Først da Glenn var kommet tilbake i god behold, hørte vi om det store dramaet som hadde utspilt seg under landingen. Jordkontrollen hadde oppdaget muligheten for at varmeskjoldet ikke satt ordentlig fast. Derfor hadde de beordret Glenn til ikke å kaste bremserakettene etter bruk. De kunne nemlig bidra til å holde varmeskjoldet fast under nedturen. De fortalte allikevel ikke John Glenn umiddelbart om årsaken til ordren. Det førte til en meningsutveksling mellom svært selvstendige astronauter og NASA. Astronautene la nemlig mye vekt på at de var piloter, og ikke bare en slags forsøksdyr eller slik de uttrykte det: "spam in a can".

Turen ned ble også svært dramatisk for Glenn som opplevde at store glødende rester av bremserakettene fløy rett forbi vinduet hans bare få cm fra ansiktet. Hele kabinen var også blitt ubehagelig varm, han svettet i romdrakten, og alt hva han ellers kunne se ut av vinduet var oransje flammer.

Fra romhelt til senator – og tilbake til rommet

John Glenn om bord på Discovery sammen med kapteinen Curtis Brown. Kilde: NASA

Etter flygingen ble Glenn i en periode den største flygerhelten i USA siden Charles Lindberg. Men han forlot NASA kort til etter mordet på John Kennedy og gikk inn i politikk. I 24 år var han demokratisk senator for staten Ohio, da han plutselig i en alder av 77 år dukket opp igjen som astronaut om bord på romfergen Discovery i 1998. Da oppholdt han seg ni dager i rommet, og hans viktigste oppgaver var å utføre målinger og få erfaring om hvordan en eldre person kan klare en romflyging. Dessuten skulle han foreta sammenligninger om opplevelsen av sine to romflyginger med 36 års mellomrom.

John Glenns store betydning ligger i at flygingen hans i 1962 ga amerikanerne den selvtilliten de trengte så hardt for å gå videre med det store Apollo-prosjektet. I dag kan vi undres over risikoen som ble tatt, og motet som ble vist av de første astronautene.